Intervju med kunstner Amund Sjølie Sveen, desember 2020

Amund Sjølie Sveen foran lysinstallasjonen som ble montert i Longyearbyen i november 2020. Foto: Dan Celius

«Nu får det for satan i hælvete være nok. Stjæle for milliarda og tilby oss dritt tilbake, kjøss mæ medt i ræva, vi skal ha FYLKET tilbake, arme hæstkuka!»

Denne kompromissløse teksten ble sunget i allsang sammen med publikum på kunstperformancen til Nordting på deres "partisamling" i januar 2020. Det samfunnsengasjerte ensemblet holdt denne gang et "ting" i Honningsvåg i Nordkapp kommune. Som de foregående gangene var ulike innslag som foredrag, dans, musikk, kake- og spritservering en del av programmet. Flere politiske tema ble tatt opp til behandling blant publikum, og røde stemmesedler med Nordtings logo, riksløven med reingevir og høtt, kunne holdes opp for å votere i de politiske sakene.

Nordting er et kunstprosjekt skapt av kunstner Amund Sjølie Sveen. I tillegg til Sveen består Nordting av en fast kjerne med kunstnerne Erik Stifjell og Liv Hanne Haugen. De sier selv at prosjektet undersøker konkrete samfunnspolitiske spørsmål i en markedsliberalistisk verden. Sveen har nylig montert et lysskilt i Longyearbyen med Nordtings motto "Make the north great again", og i 2021 er planen at det skal skje mer publikumsrettet aktivitet der i samarbeid med Nordnorsk Kunstmuseum og Galleri Svalbard.

Kunstverket har ansporet til diskusjon i lokalsamfunnet, blant annet om hva det er, om det er kunst eller ikke-kunst.

– Jeg opplever at å sette merkelappen kunst på ting veldig ofte stenger mer enn det åpner, for mange. For meg har det vært viktig å nå bredere ut enn det jeg vil kalle et tradisjonelt kunstpublikum, og hvis man har det som mål så merker jeg at merkelappen kunst ikke hjelper. Det interessante er å nå ut til begge. Jeg kaller det selv for en lysinstallasjon, men også en holdningskampanje, sier Sveen.

Verket har vekket reaksjoner både for og imot, blant annet diskuteres det heftig i en lukket facebookgruppe for innbyggere i Longyearbyen.

– Noen reagerer på den måten at, kaller du det kunst, da er det helt meningsløst å ha det der, mens for andre igjen blir det mer meningsfullt hvis det ER kunst. Det er også folk som mener det er lysforurensing, men yamaha-skiltet, som står noen meter bortenfor, er det ingen som reagerer på.

Det første Nordting fant sted under Festspillene i Nord-Norge i 2014 og var tenkt som en engangshendelse. Siden den gang har Sveen, Haugen og Stifjell turnert både nasjonalt og internasjonalt med kunstprosjektet som relaterer til dagsaktuelle politiske saker. Bak performancen lå det ingen masterplan, forteller Sveen.

– Dette året var festspillenes 50-årsjubileum, og den politiske oppvåkningen i Nord-Norge på 70-tallet er en viktig del av festspillenes historie. Jeg ønsket å løfte fram denne fordi festspillene da var en arena som hadde fjernet seg fra sin historie og fra det nordnorske, sier Sveen. Da oppdaget jeg at dette ikke er problemstillinger som kun gjaldt da men som i høyeste grad gjelder nå.

Nordtingleder Amund Sjølie Sveen (t.v.) sammen med Liv Hanne Haugen og Erik Stifjell i Longyearbyen. Foto: Dan Celius

Samfunnspolitisk perkusjon og aktivisme
Amund Sjølie Sveen har bakgrunn som perkusjonist, en utdanning han tok ved musikkonservatoriet i Tromsø fra 1994 etterfulgt av en master i solo slagverk ved universitetet i Gøteborg. Det første arbeidet han gjorde knyttet til nord het United states of Barents og var et performanceforedrag under Barents Spektakel i 2006. Som utøvende musiker var det performative allerede en del av praksisen hans. Det var også en medvirkende faktor til at han begynte å samarbeide med folk i teaterverden. Det finnes blant annet en del musikk som ligner på performance, sier han. Solostykket hans Deconstructing IKEA, der han trommer ett sett tallerkener i knas, er ofte inkludert i hans opptredener. Sveen understreker at han ser på seg selv som kunstner og ikke som teaterskuespiller, og at det for han skaper en frihet å verken ha bakgrunn i teater eller billedkunst.

– Jeg kommer fra samtidsmusikken og var inne i et ekstremt modernistisk uttrykk. Jeg opplever at poetikken som oppstår i møtet mellom den ordløse musikken og teksten er fin å jobbe med.

Kunstverkene Sveen produserer befinner seg i randsonen mellom et fiktivt univers i kunstrommet, og i offentligheten, som for eksempel i media, kommentarfelt og debattforum.

– I det offentlige rom forandrer konteksten seg hele tiden og kan ikke kontrolleres på samme måte som i kunstrommet. Teaterboksen gjør at alt som puttes inn i den leses som kunst. At alt reduseres til fiksjon, kan være et problem. Prosjektet handler om å bryne seg på den rammen. Det er interessant å undersøke grensene mellom kunst og ikke-kunst, forteller Sveen.

Å karre til seg land
«Land grabbing (på norsk: landran) er et omstridt begrep brukt om store oppkjøp eller leasing av land gjort av nasjonale og utenlandske selskaper, myndigheter og enkeltpersoner.» (Wikipedia, egen oversettelse).

I mai 2018 var det folkemøte i Honningsvåg der målet var en kommunal overtakelse av Nordkapp-platået. Konflikten gikk ut på at det private selskapet Rica Eiendom tjener store penger på inngangsbilletter til platået hvert år, samtidig som de betaler en ubetydelig sum i leie til grunneieren Finnmarkseiendommen. Lokalbefolkningen stilte seg kritiske til hvordan platået, som de anser som et naturområde som i større grad bør omfattes av allemannsretten, er privatisert. Denne saken var et viktig tema for Nordtings performance i Honningsvåg.

Sommeren 2020 gikk en satirisk reklamevideo for turistbyen Tromsø viralt på sosiale medier i Tromsø. I videoen retter Sveen en lignende kritikk mot byutviklingen i Tromsø som gjennom privatisering av sjøfronten åpner for nye hotellplaner på Sørsjeteen i Tromsø. Videoen er laget av det Tromsøbaserte scenekollektivet Statex Collective som Sveen er en del av. Sammen med Tromsø Sjøfrontlaboratorium og lokale kunstnere legger de press på kommunen for å tenke alternativt om området som dessuten har samisk og kvensk historie.

– I Statex Collective har vi vært opptatt av å jobbe med ideen om en utopi. Vi ønsker å løfte blikket og se og tenke; hva kan dette stedet være, hvilken fremtidsvisjon? Å øve seg på å se muligheter og å åpne for å tenke nytt, er noe Statex bruker som metode, forteller Sveen.

Tilgjengelig og lokal

Selv om Nordting har satt opp salgsboder med t-skjorter og andre ting ser Sveen ikke nødvendigvis på de fysiske tingene som kunstobjekter. Han ønsker ikke å gjøre det unødvendig komplisert å forholde seg til objektene, noe han mener kan skje om man definerer dem som kunst. Sveen nevner det russiske uttrykket agitprop, (en kombinasjon av agitasjon og propaganda), som et mer dekkende uttrykk for tingenes funksjon. Målet er dessuten ikke å appellere til et snevert kunstpublikum, men til et bredere lag, sier han.

Sveen mener han ikke har spesielt stor filosofisk overbygning i prosjektene, men at han heller er interessert i å ta tak i konkrete saker i samfunnet enten det er et hotellkonsern eller et oppdrettsanlegg. Den siste boken han leste var Alfred Nilsens memoarer, som han gjerne anbefaler om man er interessert i Altasaken.

– Det er alltid sånn at de lokale spørsmålene har en kobling til globale spørsmål. Jeg er interessert i å tilgjengeliggjøre den type spørsmål for folk flest, å drive folkeopplysning. Lokal styring er avgjørende for hvilke politiske beslutninger som velges, men stadig pågående globalisering og kapitalisering skaper stadig sterkere sentralisering. Å ta beslutningene ned og nærmere der de får konsekvenser er et viktig prinsipp, poengterer Sveen.

Noe av problemet, ifølge Sveen, er at man hele tiden tenker innenfor den logikken man eksisterer i, at man ikke ser for seg andre løsninger.

– For meg er en av kunstens viktige funksjoner det å gi rom for å prøve ut og kjenne på nye tanker, løsninger og metoder, og at man gjennom det blir klokere. Noen vil si at denne typen aktivistiske verk er en lek med politiske spørsmål, men jeg mener det er alvor, at kunstnere har en direkte funksjon. Det er et større problem at kunsten ofte blir for utydelig enn at den er for aktivistisk. Nordting er tydelig, men også mangefasettert, rikt og flertydig – nettopp for at det skal åpne opp for forskjellige tanker.