Ingen regler i søken forbi det autentiske: Kvensk käsityö på Nordnorsk Kunstmuseum
Intervju med Åsne Kummeneje Mellem i forbindelse med hennes deltakelse i utstillingen Å rope uten ord - en underutstilling av Oppleve på Nordnorsk kunstmuseum/Nordnorsk kunsthåndverkmuseum, Tromsø, 2020
Skrevet av Maija Liisa Björklund
I juni utvidet Nordnorsk Kunstmuseum håndverksutstillingen Oppleve med en underutstilling, dedikert til aktivisme, med tittelen Å rope uten ord. I tillegg til å vise verk fra samlingen med klare aktivistiske intensjoner, har museet invitert inn Åsne Kummeneje Mellem, en ung kvensk kunstner. Hun bruker håndverket for å synliggjøre generasjonsgapet som har oppstått grunnet fornorskningspolitikken.
Det tradisjonelle kvenske håndverket, käsityö, er utgangspunktet for hennes praksis. Når de eldre, kvenske tidsvitnene nå forsvinner, har hun få muligheter til å lære fra erfarne utøvere. Uten videreført kunnskap er arbeidene preget av å måtte lære selv, slik at feil, mangler og unøyaktige detaljer blir en naturlig del av det ferdige verket. Alle tekster i utstillingen er for første gang også på kvensk.
Intervjuet fant sted etter kunstnersamtalen på Nordnorsk Kunstmuseum, ledet av formidler Rebekka Brox Liabø.
Maija Liisa Björklund: Du nevnte i samtalen at du over tid har funnet kunsten som en arena for å fortelle om det kvenske fra ditt ståsted, og at det visuelle generelt sett er en manglende del av revitaliseringen av kulturen. Hva er det kunsten: det materielle, visuelle eller taktile kan gjøre som, for å si det sånn, ordskiftet ikke kan i denne sammenhengen?
Åsne Kummeneje Mellem: Jeg tenker at det konkrete og håndfaste, objektene, blir et slags bevis på at noe eksisterer. Å lage objekter som forteller om det, er en måte å invitere folk inn på. Jeg kan ha samtaler med publikum på alt fra timer, til en hel dag fordi folk har så mye å fortelle, det er utrolig mye å snakke om. Lite er «ferdigsnakka», når det gjelder det kvenske. Jeg ser også selv hele tiden nye lag i det jeg gjør i møte med publikums assosiasjoner – for eksempel det at jeg jobber med røtter fra trær i tegerbinding. Dette får mange til å tenke på røtter i en mer symbolsk forstand, selv om jeg i utgangspunktet startet med tegerbinding kun som en teknisk utfordring.
Tittelen «Å rope uten ord» kan lett skape negative eller sentimentale assosiasjoner. For meg handler det heller om at objektene roper, så kan vi ha en samtale om det etterpå. Det har vært ropt mye før, og det ropes fortsatt. Den lange og fortsatt pågående kampen for rettigheter, er grunnen til at jeg kan stå her idag og uttrykke og formidle det jeg gjør. Alt det besteforeldrene mine har gjort, alle veggene de har møtt og frustrasjonen de har fortrengt. Deres kamp gjør at jeg nå har muligheten til å velge å se de positive sidene av det kvenske og løfte det frem også i andre sammenhenger enn i det reint politiske eller immaterielle.
MLB: Når man går inn i utstillingen og ser verkene dine, er det tydelig at du som kunstner opererer i et rom som ikke fra før er definert. Hvordan føles det å gå i et såpass utrådd terreng?
ÅKM: Her vil jeg gjerne gjøre et forsøk på å snu litt på det – mange spør om jeg ser på meg selv som en slags pionér. I stedet for å tenke at jeg bærer hele ansvaret på mine skuldre for å definere hva som er kvensk håndverk eller samtidskunst, velger jeg å tenke at jeg er meg selv, i samtale med det som finnes av gjenlevende kunnskap og tradisjoner, og tilbakemeldingene jeg får nå. Hvis jeg har en utveksling med en annen kven om håndverk, og lager noe, kan man si at da er det kvensk håndverk fordi jeg kaller det det. Men det er ikke det endelige svaret, eller «fasiten». Siden det er vanskelig å finne frem til noe som er «autentisk» kvensk – ettersom alle visuelle identitetsmarkører i enhver kultur til syvende og sist er konstruert – kan man si at kunsten min blir som et bidrag i en visuell samtale, som forhåpentligvis får flere stemmer og flere nyanser etterhvert.
Jeg mener at det ligger et enormt potensiale i det «terrenget» som vi snakker om, et ord jeg bruker ofte i denne sammenhengen. Det at det ikke finnes noen konturer rundt hva kvensk kunst eller håndverk er per nå, gjør det veldig spennende å være en del av.
MLB: Hvordan går du frem for å finne kilder og kunnskapsbærere? Som du sier, er det så langt bare fragmenter av kunnskap du kan få overlevert, ingen som kan lære deg hele prosessen fra begynnelse til slutt. Håper du at det eller annet sted sitter en som har «det du leter etter», eller trives du egentlig i det udefinerte, eller den potensialiteten som du snakker om, uten regler og fasiter?
ÅKM: Hehe, ja. Kanskje jeg gjør det. Eller rettere sagt, jeg prøver å tilpasse læringen og prosessen etter mitt liv og min kapasitet – det ville være kunstig eller inautentisk å gjøre det annerledes. For å lære en spesiell teknikk fra en person, måtte jeg for eksempel tilbragt et halvt år i Pyssyjoki, Børselv, og det er ikke alltid mulig. Jeg ser på det pragmatiske og de imperfekte detaljene i verkene mine som en del av min arv, en verdi i seg selv. Om jeg skulle ventet til jeg var ferdig utdannet i käsityö før jeg stilte ut, hadde jeg aldri kunne stille ut noe som helst. Det fins ingen kvensk kunstskole å søke på. Kvenene var – og er fortsatt – et pragmatisk folk som jobber ut fra de ressursene som er tilgjengelige, man improviserer ut fra det man har.
MLB: Keep it real, med andre ord? Jeg lurer på, angående kontakten din med museet: Hvordan skjedde det? Da jeg skrev anmeldelsen av hovedutstillingen Oppleve, fantes det ikke info om at det skulle åpne enda et utstillingsrom. Jeg ble ganske positivt overrasket, da det etter min mening tilfører hovedutstillingen en helt nødvendig aktualitet, også med tanke på det utstillingsteksten så ambisiøst lover. Hvordan ser du på at verkene dine er i et eget rom, i en slags særstilling? Og har muséet planer om å kjøpe inn verkene?
ÅKM: Jeg ble kontaktet to uker før åpningen i juni, altså lenge etter at åpningen av hovedutstillingen hadde vært i mars. På én side tenkte jeg at det er veldig lite tid, og mange vil kanskje kritisere muséet for å ikke ha vært tidligere ute med idéen, eller for å ikke ha tatt med disse perspektivene i hovedutstillingen – typ, «nå finner vi på noe ekstra for å ta med det kvenske likevel.» Det som skjer nå, er jo at mine verk og tematikken rundt blir løftet frem, og belyst som noe særegent, som ikke er en naturlig del av hovedutstillinga. Det har positive og negative sider – jeg velger å fokusere på det positive. Hadde et av mine verk blitt vist i hovedutstillinga, med info om at dette er kvensk kunst, hadde det kanskje ikke kommunisert så mye mer enn at ja, det har blitt inkludert. Vi trenger kanskje fortsatt å ta plass på andre premisser. Dette er en mulighet for et videre samarbeid med muséet, en måte å nå ut til et annet publikum på, og kanskje en mulighet for muséet å kartlegge videre, og vurdere å utvide samlingen sin, der det absolutt finnes hull.
Her kan du høre kunstnersamtalen med kunstner Åsne Kummeneje Mellem og Rebekka Brox Liabø fra Nordnorsk Kunstmuseum, 30.08.2020.
