En poetisk undersøkelse av langsomme rytmer og uoverskuelige prosesser
Anmeldelse av Cirkadiske rytmer, soloutstilling av Anne Lindgaard Møller, Small Projects, 16 april - 09 mai 2021.
Skrevet av Anna Näumann
Anne Lindgaard Møller sin solo-utstilling på Small Projects i Tromsø søker å visualisere tider et menneske ikke kan begripe.
En lys risoprintet plakat, med teksten “Cirkadiske rytmer”, står plassert på et fortau dekket i våt snø. Ved siden av flimrer en fakkel. En fortryllende følelse brer seg utover en understimulert kropp når Small Projects åpner dørene igjen etter noen måneder i dvale. Vi er på vernissage, det er glass med sprudlende og alkoholholdig innhold, det holdes korte og sjarmerende taler. Tromsøs kunstscene tar igjen tapt mingling mens én og annen kulturtante ramler inn døra med jevne mellomrom. Man skulle tro nostalgien tok overhånd, men noe er annerledes. Er det vinterens nedstenging av Tromsø og fraværet av sosialisering som trigger en hypersensitivitet, eller er rommet lysere?
Verket Sun Drawings (2020-2021) er det første som møter en, og består av 24 fargede ark som på presist vis, henger side om side langs en vegg. Arkene har blitt gruppert, og hengt opp i ulike høyder som fungerer som forlengere av allerede eksisterende arkitektoniske grep og linjer i rommet. Fargene på arkene varierer fra blå, grønn, hvit til skittenbrun, alle viser de falmede, lyse streker, rettere sagt avtrykk fra sollys. De 24 arkene ble hengt opp på sydvendte vinduer på atelieret til kunstneren da sola forsvant, og mørketiden kom smygende i oktober i fjor. Her har de hengt gjennom de mørkeste vintermånedene, og absorbert hver og én av de få solstrålene som har tittet over horisonten, og truffet vinduene på atelieret til Lindgaard Møller.
Den langsomme prosessen gjør soltegningene til taktile og poetiske arkiveringer av det lille sollyset som har lyst opp mørketida i Tromsø i perioden oktober 2020 til april 2021. I utstillingsrommet har hvert ark et UV-beskyttende glass foran seg, som skal hindre vårens nye solstråler i å treffe de levende papirflatene. I Tromsø skinner sola som bare det, og stråler gjennom de mange finurlige vinduene som finnes i visningsrommet. En og annen solstråle har klart å smyge seg gjennom noen av de minste glippene mellom ark og UV-ramme, som har lysnet de ytterste bildene som henger i solsteika. Dette vitner om at sola er en radikal og anarkistisk kraft, og slik har den fortsatt å male med strålene sine, også under utstillingsperioden.
Midt på gulvet, innerst i hovedrommet, står det en metallkonstruksjon med tittel Toner slået an tidligere på året (2021).. Den er tilsynelatende tilfeldig omringet av gule og brune høstblader på flisgulvet rundt. Installasjonen kan minne om et lysbord. Fire bein bærer en plate med lysstoffrør, på toppen en mørk glassoverflate som rammer det hele inn. Her ligger fossiler fra Svalbard, som kunstneren sanket på FINN.no. Ved en nærmere titt åpenbarer fossilene seg som avtrykk av blader, lignende de som ligger på gulvet. Et lysbord kan brukes som et arbeidsbord, der hensikten er å bedre se detaljer i en mørk tegning, i et mørkt foto, eller å duplisere streker fra et motiv ved å legge en tegnefolie eller et matpapir over. Installasjonen manifesterer en instrumentalisering av objektene som blir tittet på. Avtrykk fra svundne tider blir i dette verket tittet på gjennom menneskets blikk, det søkes etter informasjon og forståelse, innenfor noen harde, vitenskapelige strukturer, materialisert i form av et lysbord.
Ned den siste trappa, og rundt en sving viser en digital projektor frem verket Instant Fossilization (soltegning) (2021) på galleriveggen. Projisering av en in-camera-collage, en dobbelteksponert soltegning, lik de andre soltegningene, bare at denne har blitt laget inne i et analogt kamera. Kameraet fremstår her som et objekt i en prosessen som kan tillate kunstneren å fange lyset, avtrykkene, samtidig som det blir et rom kunstneren kan eksperimentere i. Den digitale fremvisningen av det analoge arbeidet tilfører et meta-lag; lyset som skaper nye bilder og avtrykk, denne gang temporære. Her savnes en taktilitet som er tilstede ellers i utstillingen, den digitale projiseringen reduserer verket til å bli en hypersaturert tydeliggjøring av lys som blir til bilder, snarere enn en invitasjon inn i den interessante undersøkelsen og metodene som ligger bak.
Så tilbake til dette rommet, som kjennes så annerledes ut. En forlokkende stige, inviterer til å ta en alternativ vei opp til etasje nummer to. Stigen er ny, den er laget av Lindgaards partner, Erik Fallgren, og kommenterer at rommet vi befinner oss i kan brukes på ulike måter. I løpet av utstillingsperioden har Lindgaard Møller fått full frihet til å gjøre det hun måtte ønske med lokalet, et grep hun har benyttet seg av og fått god hjelp til fra Fallgren. Duoen virker å ha hoppet inn i både kurator- og prosjektlederstolen med glede, for Small Projects skinner. Visningsrommet har fått tilført elementer som vitner om en leken og nysgjerrig prosess som lar utstillingen og rommet respondere på hverandre. Molton har blitt fjernet, vegger har blitt åpnet opp, sparklet og malt, og Anne Lindgaard Møller har naturligvis sluppet lyset inn.
Vel klatret opp, synker både rommet, lyset og tiden inn. Derfor var det en deilig overraskelse å få øye på eksemplarene av Lindgaard Møllers fanzine Folia - at græsse på lys (2021) liggende på et glassbord. En fabulerende fortelling om Folia, en forskningsassistent, og sjøsneglen Elysia Grandifolia som lever av å absorbere lysstråler og produsere fotosyntese.
I Cirkadiske rytmer har Lindgaard Møller skapt et rom som gjennom ulike formater og uttrykksformer undersøker tid, lys, avtrykk og bilder. Langsiktigheten tas på alvor, og inspirerer til å tørre å la uoverskuelige tanker modne litt ekstra lenge. Utstillingstittelen viser til interne sykluser som finner sted i alle celler i planter og dyr, drevet av Jordas rotasjon. Når tiden går, skjer fysiske endringer i oss, og i omgivelsene våre. Anne Lindgaard Møller favner disse endringene, men gjennom menneskets søken etter svar.
Den store gleden ved soloutstillingen var likevel kontekstualiseringen, bildene og fantasiene som fortellingen om Folia brakte med seg inn i de andre verkene. Fanzinen er et høydepunkt av en attribut, som tilførte utstillingen nye rom for refleksjon gjennom den fascinerende historien om Folia og sneglen, i vitenskapens hule hånd. Teksten er informativ samtidig som den drives frem av et narrativ som gir rom for spekulasjon. En fortelling om andre kropper og arter, som innkapsler, og som er selve materien vitenskapen ønsker å forstå. Et forfriskende perspektiv som tar oss bort fra de ellers harde formatene i utstillingen, og inviterer oss inn i fotosyntesene som finner sted i cellene til bløte og transparente sjøsnegler.
