Rematrieren ullus ja silkkis / Rematriering i Ull og Silke
Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk og er oversatt til nordsamisk for Hakapik av Johan Daniel Hætta. Oversettelsen er støttet av Troms og Finnmark fylkeskommune.
Alle foto av Astrid Fadnes.
Árvvoštallan: Outi Pieski – Selected works (Válljejuvvon barggut). Davvi-Norgga riemut, Kuráhtor: Anna Kristiansen/ Davvi-Norgga riemut. Galleri Davvi-Norga, Hársttágis, geassemánu 25. beaivvi rájes gitta suoidnemánu 2. beaivái 2022.
Govvainstallašuvnnat, duodji ja dánsun muitalit historjjáid Davvi-Norgga riemuid olis dan gildojuvvon «birobiktasa» birra Ladjogahpir. Diet oalle heajos historjját loktejit ja berrejit oalle bures heivet čájálmashápmái. Galleri Davvi-Norggas de goit ge bohciida diehttelas gažaldat: Váldá go čájáhus doarvái saji?
Teaksta: Astrid Fadnes
Stuora seinniid ja láhttiid gaskka, alla lanjaid ja vallji čuovggas, doppe gosa lea čájáhus biddjon, soaitá rievdaduvvon arkitektuvra vuojadanhállas oalát jávkadit [1] čájáhusa Hársttágis. Dán jagáš riepmočájáhusas Outi Pieski - Selected Works (Válljejuvvon barggut) lea maid okta nissongahpir man birra leat leamašan ieš guđet lágan garra oaivilat, diet gahpir galgá deavdit galleriija lanjaid. Čájáhus lea oassin dutkanprojeavttas Máttaráhku ládjogahpir – Foremother`s Hat of Pride, mas dáiddár Outi Pieski ovttas arkeologain Eeva-Kristiina Harlinain dutkaba ládjogahpira, mii lei geavahuvvon viidát, muhto de gildojuvvui, vajálduvvui ja gosii jávkkai 1800- ja 1900-čuohtejagiin. Govaid bokte, seaidnegovaid bokte, ovtta videobarggu bokte, luonddumateriálaid bokte ja ođđa ládjogahpir málliid bokte, nie barggut njuolgut gurret gahpira sávnnjiid mii dat gahpir lea leamašan, ja mii dat sáhttá leat. Báhpat čuoččuhedje ahte biro orui gahpira siste, muhto nu go sámediggeráđđi Mikkel Eskil Mikkelsen imaštalai iežas ságastallamis almmolaš rahpama olis: Soaitá ahte álgo álggos sivvan lei ahte ládjogahpir lei menddo sexy?
Repatrieremis rematriseremii
Vuosttaš gearddi váldolanjas leabbá čájáhusa váldobargu: The 47 Most Wanted Foremothers (2019) mas leat 47 ládjogahpira govvejuvvon, ladjogahpirat mat leat ceavzán gielddusáiggi. Diet leat de go livčče oktasaččat: Heaŋgájit báldda bálddalaga, čáhppes, njealje čiegát rámmain, ja addet bargui oktasaš hámi. Seammás govaid duogážiid čielga ivnnit mat leat fiskadat, alihat, guvgesruoksadat ja ruonát dahket ahte ládjogahpiriid hámit oidnojit de go oktan hápmin. Diet garra ivdnekontrásttat muittuhit popdáidaga ja addet daidda boares, oamis gahpiriidda ođđa árvvu.
Pieski ja Harlin leaba dieid guorran, ja čájáhusgihppagis čuožžu diehtu juohke áidna ládjogahpira birra: guhte museat eaiggádit ja hálddašit daid, geain leat ostojuvvon dahje skeŋkejuvvon. Eanas leat vuolgán davimusas Sámis, Davvi-Norggas ja Suomas, ja muhtimat leat nu boarráset go loahpageahčen 1800-áiggis. Ládjogahpirat leat leamašan oassin máhcaheames – repatrieremis – sámi kulturárbbis, earret eará Bååstede [2] projeavtta bokte Norggas, muhto ain leat ollu mat leat museain guhkiin eret sin álgo ruoktobáikkiin. Odne leat aŋkke álgán ládjogahpira fas váldit atnui. «Mun álo nanusmuvan earenoamáš ollu go cokkan dan oaivái», dajai Sámedikki presideanta Silje Muotka, gii lea okta sis gii lea váldán ládjogahpira atnui.
Go repatrieren lea oassin stuorát máilmmiviidosaš muitalusas mii lea čadnon dekolonialiseremii, ja de lea rematrieren mii lea guovddážis čájáhusas. Pieski ja Harlin ieža čilgeba rematrierema leat «dássásaš resosialiseren kultuvrralaš dávviriid ruovttoluotta servodahkii». Ii leat sáhka dušše váldit daid fas atnui, muhto maiddái seammás váldit ovdan dan boarráset sámi máilmmigova mas lei sohkabeliid dásseárvu guovddážis.
Fuolpu ruohttasiin
Vuosttaš govva barggus The 47 Most Wanted Foremothers govvida ládjogahpira mii gulai Outi Pieski iežas máttaráhkkui. Muđui čájáhusas leaba su guokte jumešnieidda Birit ja Katja Haarla čielgasit mielde: Okta govva goappás ge heivehuvvon, máŋgejuvvon ja heŋgejuvvon de go seaidnebábirin ieš guđet osiin čájáhuslanjain – okta govva lea čáhppes-vielgat ja guvgesruoksat ja vielgat, mas nubbi nieida mieigá oaivvi ládjogahpiriin dakŋasa vuostá. Soaitá son guldala gullojit go su máttaráhkut? Nuppi govas leat čielga ivnnit, garra fiskes ja rukses, mas oabbá mieiggasta maŋosguvlui ja bajida čalmmiid.
Ferte leat leamašan miella deavdit seaidnebábergovaiguin buot galleriija stuora seinniide. Vaikko leat dušše oasit mat gokčet daid stuora seinniid, de doibmet bures kuráhtovrralaččat, juste dan dihte go dušše muhtin sajiin geažuhit čiegaid dahje smávit osiid gos de duokko dákko vulget seainnis ja leabbanit láhti mielde, ja de ožžot ovttaskas barggut saji. Diet lea dárbbašlaš.
Vuolimusas, ravdda mielde, gokko leat valjit bienat barggus Juoksáhkká Liŋkin jeakkis (Goddess Juoksáhkka at Liŋkin Marsh) (2014) masa Pieski lea bidjan geassegávtti holbbi. Čáhppes ja vilges málanjuohtamat, govvida máŋggadáfot ruohttasiid duoddaris mii de go «lokte fuolppu» ja čájeha dan mat orrot de go livčče garra sálte, doaddji bárut. Bargu gáibida ahte geahčasta duobbelaččas, mas tekstiila lágan bienat deaivvadit seakka málaguštasázuid issoras sámi eanadagain.
Su nieidda guovttos, Birit ja Katja Haarla, eaba leat čájáhussan dušše seaidnebáhpiris, muhto soai leaba maid dánsejeaddjit bihtás Guhte gullá – Here to hear (2021), mii lea videoinstallašuvdna masa Mari Boine ja Tuomu Puranen leaba bidjan jiena. Osiin dien barggus soai dánsuba ovttas, goappás nai ládjogahpir oaivvis, ja dánsuma bokte soai čájeheaba sihke njáiguvuođa, iežaska iskama ja goabbat guoimmiska lihkastemiid. Jietna mii čuovvu barggu, de go vardá buot čájáhuslanjaide. Govvaseaidnebábir čatná vuohkkasit lanjaid visuálalaččat oktii, ja Mari Boine nanu jietna lasiha oktasaš duohtavuođa ja de go addá čájáhussii vuoiŋŋalašvuođa.
Geassit árppuid
Dađibahábut ii ollašuva dat čielga vuordámuš ahte duođas oaidnit daid albma ládjogahpiriid. Pieski iežas gorrojuvvon modeallat čájáhusas devdet gal muhtin muddui dieid vuordámušaid: jorgojuvvon, beallemuddui gárvásat, das čájáhusskábes, modeallat čájehuvvon álggu rájes. De oaidnit maid Pieski duojárin čájáhusas. Čalmmit bisánit earenoamážit oaivemodellii mas gahpir lea čadnojuvvon de go livččii njalfáhtta rukses ullus – gahpir maid soapmásat geavahedje dalle go lei gielddus – muhto ieš čoarvi «biro», lea gaikojuvvon eret ja lea beavddi alde bálddas. Álás ja vuoimmeheamet lea dušše gahperskuohppu báhcán.
Guokte olles ládjogahpira leaba bajimusas goabbat reŋkko alde galleriija lovttas: Litna máttaráhkku – The Light Weight of the Foremother (2021) ja Lossa máttaráhkku – The Heavy Weight of the Foremother (2021). Diet leaba stellejuvvon, nuppis jeagil oaivin ja nuppis geađgi oaivin. Diet oahpes, árbevirolaš čoarvehápmi ja rukses ulloávnnas neaktá vuostálaga dan eanet ođđaáigásaš silkebáddái. Litna máttaráhkku – The Light Weight of the Foremother birra lea báddi mas ieš alddis leat garra vuostálasvuođat: Guvgesrukses silkeávdnasis lea gollehuvvon minsttar ja gassa ránes láhkkit, seamma lágan go (vai leažžá go) Gucci silkeávnnas deaddileapmi. Seammás lea goasii veadjemeahttun oaidnit gehtegiid goste ge sámi oktavuođas, dat doalvvuhit jurdagiid Álttá riidduide, dahje maid dan áiddo báliid riiduide Riehpovuonas, gos akšonisttat ledje gidden iežaset ruovdelahkiide. Detállja speadjalastá čájáhusa fámu gaskkal historjjálašvuođa ja ođđaáigásašvuođa, eksklusiiva ja ráisku – gaskkal geahppada ja lossada.
Outi Pieski – Selected Works barggus lea duogážin sevdnjes historjá, muhto lea ládjogahpira hápmi ja detáljat mat leat de go vuostálaga mat nannejit čájáhusa. Soaitá lea juste dát sexy hápmi ládjogahpiris - dainna su starga, čorvviin ovddosguvlui, čielga ivnnit ja čáppa hearvabáttit mat dievasmahttet čájáhusa nu ahte ollásit nákce deavdit daid stuora lanjaid.
1: Hársttága servvodatviessu ja vuojadanhálla lea huksejuvvon 1958 ja tevdnejuvvui «Davvi-Norgga arkiteavttas» Jan Inge Hovig. A3 Arkitektkontor lea duogábealde rievdadit vistti galleriijan. Galleri Davvi-Norga gárvvistuvvui 2001.
2: Bååstede lea projeakta mii álggahuvvui 2012 fievrredit ruovttoluotta sámi dávviriid Norgga Álbmotmuseas ga Kulturhistorjjalaš museas daid guđa sámi museaide. Ieš sátni «bååstede» lra máttasámegielat sátni ja mearkkaša «ruovttoluotta»
Anmeldelse: Outi Pieski – Selected works,. Festspillene i Nord-Norge, Kurator: Anna Kristiansen/Festspillene i Nord-Norge, Galleri Nord-Norge, Harstad, 25. juni–2. juli 2022
Fotoinstallasjoner, duodji og dans forteller historiene til det forbudte «djevelplagget» Ládjogahpir under Festspillene i Nord-Norge. De til dels mørke historiene er uten tvil viktige å løfte fram og burde være godt egnet for utstillingsformatet. På Galleri Nord-Norge reiser det seg likevel et åpenbart spørsmål: Tar utstillingen plass nok?
Tekst av Astrid Fadnes
Med sine svære vegg- og gulvflater, høyreiste mesanin og rause lysinnslipp står den utstilte kunsten lett i fare for å bli slukt av arkitekturen i den ombygde svømmehallen [1] i Harstad. I årets festspillutstilling Outi Pieski – Selected Works er det altså et omstridt hodeplagg for kvinner som har fått i oppgave å fylle gallerirommene. Utstillingen er en del av forskningsprosjektet Máttarahku ládjogahpir – Foremother’s Hat of Pride, hvor kunstneren Outi Pieski sammen med arkeolog Eeva-Kristiina Harlin utforsker den samiske hornlua, som gikk fra å være utbredt til å bli forbudt, glemt og nær forsvinne på 1800- og 1900-tallet. Gjennom fotografier, tapeter med fotokollasjer, et videoverk, naturmaterialer og modeller av nye utgaver av hornlua, går verkene bokstavelig talt i sømmene etter hva lua har vært, er og kan være. Prester hevdet at djevelen bodde i lua, men som sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen spekulerte i under sin tale på den offisielle åpningen: Kanskje den egentlige grunnen var at den ble betraktet som for sexy?
Fra repatriering til rematriering
I første etasjes hovedrom brer utstillingens hovedverk seg ut: The 47 Most Wanted Foremothers (2019) består av portrettfoto av 47 hornluer som overlevde forbudstiden. De framstår som en samlet enhet: Hengende tett i tett i svarte, kvadratiske rammer, gir verket et enhetlig uttrykk. Samtidig gjør fotografienes bakgrunn i sterke farger i gult, blått, rosa og grønt at hornluene også framstår som klare, individuelle karakterer. De sterke fargekontrastene gir assosiasjoner til popkunst og vekker nærmest de gamle, slitte luene til nytt liv.
Pieski og Harlin har sporet dem opp, og i utstillingsbrosjyren følger informasjon om hver og en av dem: hvilket museum de eies og forvaltes av, fra hvem de er kjøpt og donert. De fleste har opphav fra de nordligste delene av Sápmi i Nord-Norge og Finland, og enkelte dateres helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Ládjogahpir har vært en del av tilbakeføringen – repatrieringen – av samisk kulturarv, blant annet gjennom prosjektet Bååstede [2] i Norge, men mange befinner seg fortsatt på museer langt fra sine opprinnelige hjemsteder. I dag har hornlua likevel begynt å ta plass igjen. «Jeg blir alltid ekstra styrket når jeg har den på», sa sametingspresident Silje Muotka, som er en av dem som har begynt å ta hornlua i bruk.
Mens repatrieringen skriver seg inn i en større global fortelling knyttet til dekolonialisering, er det i utstillingen rematrieringen som er det sentrale. Pieski og Harlin selv beskriver rematriering som en «likestilt resosialisering av kulturelle eiendeler inn i samfunnet». Det handler ikke bare om å ta den i bruk, men også om samtidig å løfte fram den eldre samiske kosmologien hvor likestilling av kjønnene står sentralt.
Skjørt av røtter
Det første fotografiet i verket The 47 Most Wanted Foremothers avbilder hornlua som tilhørte Outi Pieskis egen oldemor. I resten av utstillingen er hennes to tvillingdøtre Birit og Katja Haarla så avgjort også til stede: Et fotografi av hver av dem er bearbeidet, duplisert og montert som tapeter i ulike deler av utstillingsrommene – det ene i svart-hvitt og rosa og hvitt, der den ene datteren hviler hodet og hornlua mot lyngen. Kanskje lytter hun etter sine formødre? I det andre bildet er det sterke farger, saturert gult og rødt, der søsteren inntar en tilbakelent posering med et hevet blikk.
Det må ha vært fristende å la fototapetene dekke alle de store veggflatene i galleriet. At det likevel kun er deler som dekkes fungerer godt som et kuratorisk grep, nettopp fordi de kun punktvis markerer hjørner eller mindre flater der de tidvis brer seg ned fra vegg og over gulvet, og dermed lar de enkeltstående verkene ta plass. Det er nødvendig.
Nederst langs kanten på det detaljrike verket Goddess Juoksáhkka at Liŋkin Marsh (2014) har Pieski montert holbi – den nedre kanten på sommerkofta. Malerstrøkene i svart og hvitt avbilder et komplekst rotverk i et viddelandskap som nærmest «løfter på skjørtet» og avdekker det som ser ut som ramsalte, brutale bølger. Verket krever et blikk fra ulike avstander, der tekstile detaljer møter syltynne penselstrøk i et opprivende og samisk landskap.
Døtrene Birit og Katja Haarla opptrer ikke bare på tapetene, men også som dansere i Guhte gullá – Here to hear (2021), en videoinstallasjon med lyd av Mari Boine og Tuomo Puranen. I deler av verket danser de sammen, iført hver sin hornlue, og gjennom dans formidler de både blyghet, utforskning av seg selv og hverandres bevegelser. Lyden som følger verket blør ut i alle utstillingsrommene. Mens fototapetene forbinder utstillingsrommene sammen visuelt på en leken måte, tilfører Boines sterke stemme et felles alvor og en slags opphøydhet til utstillingen.
Trekke trådene
Den åpenbare forventningen om å kunne ta i syne en av de opprinnelige hornluene innfris dessverre ikke. Dette veies imidlertid ettertrykkelig opp av de mange utstilte modellene av Pieskis egensydde luer: vrengt, halvsydd, liggende i montre, utstilt på modeller, dekonstruerte. Dermed kommer også Pieskis erfaring som duojár fram i utstillingen. Blikket festes særlig ved en hodemodell der lua er knyttet på som en enkel hette i rød ull – en variant enkelte skal ha benyttet seg av i forbudstiden – mens selve hornet, «djevelen», er løsrevet og ligger på bordet ved siden av. Nedstrippet og maktesløs står den bare hetta igjen.
To komplette utgaver av hornlua troner på hver sin motstående pidestall i mesaninen i galleriets andre etasje: Litna máttaráhkku – The Light Weight of the Foremother (2021) og Lossa máttaráhkku – The Heavy Weight of the Foremother (2021). De står oppstilt, henholdsvis med et «hode» av reinlav og et av stein. Den lett gjenkjennelige, tradisjonelle hornformen og det røde ullstoffet kontrasteres med mer moderne silkebånd. Litna máttaráhkku – The Light Weight of the Foremother omkranses av et bånd som i seg selv bærer sterke motsetninger: Det rosa silkestoffet har et mønster av gulldekor og tykk, grå kjetting, til forveksling lik (eller kanskje det er?) Guccis silkestofftrykk. Samtidig er det nær umulig å se kjetting avbildet i samisk kontekst uten å la tankene trekkes til Altakampen, eller for så vidt den nyere kampen om Repparfjorden, hvor aksjonistene lenket seg sammen i jern. Detaljen gjenspeiler utstillingens styrke i å trekke trådene mellom det historiske og det moderne, det eksklusive og det brutale – mellom det lette og det tunge.
I Outi Pieski – Selected Works ligger den mørke historien som et bakteppe, mens det er hornluas utforming og kontrasterende detaljer som bærer utstillingen. Kanskje er det nettopp det sexy utseendet til ládjogahpir – med sitt stramme, framskutte horn, sterke farger og lekne pyntebånd – som gjør at utstillingen til det fulle evner å fylle de store salene.
1: Harstad samfunnshus og svømmehall er fra 1958 og ble tegnet av «Norge-Norge-arkitekten» Jan Inge Hovig. A3 Arkitektkontor står bak ombyggingen til galleri, Galleri Nord-Norge, ferdigstilt i 2001.
2: Bååstede er et prosjekt som ble startet i 2012 for å tilbakeføre samiske gjenstander fra Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum til seks samiske museer. Selve ordet «bååstede» betyr «tilbake» på sørsamisk.
