Hakapik mener: Saken om Muségata 2 handler ikke bare om fasade
Kommentar om Muségata 2
I dagens Robek-situasjon er salg av Muségata 2 til UiT Norges arktiske universitet antagelig beste utvei. Men et slikt salg kan potensielt få store konsekvenser for byens kunst- og kulturliv.
Skrevet av Hilde Sørstrøm og Carina E. Beddari
Som de fleste nok har fått med seg, går det mot salg av Muségata 2, bygget som har huset Tromsø Kunstforening - Romssa Dáiddasiida - Tromssan Taitopiiri (TKF) siden 1981. I over 40 år har kunstforeninga holdt til i dette ærverdige praktbygget, opprinnelig oppført for Tromsø Museum i 1894. Tidlig på 1960-tallet ble det okkupert av kunstnerne Idar og Eka Ingebrigtsen, som skapte et selvorganisert kulturhus med barneteater, musikkskole, kunstneratelierer med mer – i det hele tatt en viktig scene for byens kunst- og kulturliv. Samme tiår reddet engasjerte kunstnere bygget og tomta fra å bli parkeringsplass. Under Tromsø Kunstforening ble det på 1980-tallet renovert og tilpasset utstilling av samtidskunst. Siden den gang har kunstforeninga vært en viktig del av det lokale kulturlivet, med tentakler som strekker seg langt ut av institusjonens egne vegger. Tromsø Kunstforening har med andre ord en lang tradisjon både i dette bygget og i kunstfeltet regionalt, nasjonalt og internasjonalt. TKFs langsiktige betydning for fellesskapet må veie tungt når saken om byggets fremtid skal behandles av Tromsø kommunes miljø-, idrett-, kultur- og samfunnsutviklingsutvalg (MIKS) den 27. oktober 2026, og deretter i formannskapet og kommunestyret.
I tiden TKF holdt til i Muségata 2, var dette en arena der det frie feltet fikk vokse frem og der publikum hadde gratis tilgang til samtidskunst. Vil det frie feltet og allmennheten ha den samme tilgangen til bygget – og den tilhørende Muséparken, som skal inngå i salget – dersom UiT overtar som eiere? Universitet selv fremstår vage med hensyn til sine planer for bygget og parken. Viserektor Jonas Stein sier 21. oktober til Nordlys at UiT ikke kan legge faste planer før kommunen har konkludert. Betyr det at UiT tenker å kjøpe et bygg med enorme renoveringsbehov uten konkrete planer om hva de vil bruke det til? UiTs administrasjonsdirektør Jørgen Fossland uttaler på sin side til Nordlys at han tror UiT kan få til et godt samarbeid med «de aktuelle aktørene». Samtidig hevder han følgende: «[D]ersom de ønsker samme tilgang til bygget, så er det ikke forenlig med at UiT tar over. Da er det jo ikke noen arenaer vi kan bruke.» Det er selvsagt forståelig at UiT selv ønsker å benytte bygget ved kjøp. Men da må man spørre seg hvor sannsynlig det er at TKF og UiT kan leve lykkelig under samme tak.
Slik vi ser det kan salg til UiT i beste fall bety at TKF får tilgang til store nok arealer til utstillinger, verksteder til utstillingsproduksjon, kontorer og alt annet som trengs for å drive en profesjonell kunsthall. Worst case scenario er derimot at TKF – og med det også store deler av det frie kunstfeltet – blir kastet på dør dersom UiT overtar. I saksfremlegget skisserer Tromsø kommune en avtale basert på fremleie som en mulig forutsetning for salg til UiT; kommunen skal leie deler av bygget av UiT, for så å fremleie til TKF. Men det som kan lyde som en garanti for fremtiden, kan fort vise seg å i praksis bety svekket uavhengighet. UiT vil ikke gi noen signaler om hvor mye av bygget de ønsker å leie ut. Det kommer heller ikke frem i saksfremlegget hvor lenge avtalen skal gjelde. I tillegg legger kommunen opp til at leieavtalen skal «ivareta et samarbeid mellom UiT og Tromsø kunstforening vedrørende utstillinger og aktiviteter som skal foregå i bygget». Slik rydder kommunen opp i egne juridiske forpliktelser, men gjør samtidig spørsmålet om areal og kunstnerisk frihet til en forhandlingssak mellom et stort universitet og en lite bemidlet kunstforening.
Selvfølgelig vil TKF kunne fortsette sin aktivitet også i andre bygninger – det har de strengt tatt bevist i sine midlertidige lokaler på Hvilhaug. Gjennom TKFs tilstedeværelse har det gamle sykehjemmet fått nytt liv; byggets fasade er den samme gamle, men på innsiden finner vi nå utstillingslokaler med utstillingsproduksjoner på høyt nivå. Hvilhaug er dessuten blitt et viktig møtested for kunstfeltet gjennom kunstbokhandelen Mondo og atelierfellesskapet Loftet (begge delte også lokaler med TKF i Muségata 2), samt som visningsarena for andre kunstprosjekter i det frie feltet. Samtidig hadde Muségata 2 langt større betydning for Tromsø som kulturby. Det gamle museumsbygget ga samtidskunsten en annen autoritet enn et tidligere sykehjem, og med flyttingen mistet TKF samspillet med parken og den umiddelbare kontakten med byrommet.
Det aller beste hadde selvsagt vært om Tromsø kommune selv maktet å stable sammen nok penger til å renovere bygget. Nylig ble det klart at Kunstnernes hus i Oslo har fått innvilget 64 millioner til renovering av sitt bygg fra ordningen for nasjonale kulturbygg. Hvorfor skal en slik løsning være helt utenkelig for Tromsø kommune? Tidligere denne måneden uttalte Høyres Markus Akselbo til Nordlys at det er lite sannsynlig at kommunen vil kunne bruke midler på restaurering. Jo da – i alle fall om man ikke engang forsøker å skaffe midler. Regjeringa arbeider i disse dager med en ny nasjonal strategi for kulturarenaer. I vår inviterte Kultur- og likestillingsdepartementet spesifikt landets kommuner til å komme med skriftlige innspill om sine behov og utfordringer innen 1. oktober i år. 120 innsendte innspill ligger nå åpent tilgjengelige på nettsiden. Dessverre er ingen av disse fra Tromsø kommune. Muligheten for statlig medfinansiering er heller ikke nevnt i alternativene i saksfremlegget som skal diskuteres av MIKS-utvalget denne uken. Muségata 2 er dessuten ikke det eneste kulturbygget som trenger oppgradering i Tromsø. Det gjør også kulturarenaer som Rådstua teaterhus, Perspektivet Museum (med sine tilhørende museumsbygg) og Verdensteatret. At Tromsø kommune har oversett denne muligheten, vitner om skremmende lite kulturpolitisk vilje innad i en kommune som per i dag fremstår visjonsløs. Og det er det dessverre flere enn Tromsø Kunstforening som vil lide under i tiden som kommer.
Heldigvis for kunstfeltet har kunstforeninga selv sendt innspill til regjeringens strategi, uten bistand fra kommunen. Uavhengig av hvorvidt det fører frem, viser det at salgstidspunktet er uheldig, all den tid det finnes statlige muligheter som ikke synes tilstrekkelig undersøkt av Tromsø kommune.
Men med tanke på Robek-situasjonen, og ikke minst på kommunens manglende evne til å ivareta byens kulturliv, er trolig salg av Muségata 2 beste utvei, så lenge eiendommen ikke legges ut på det åpne markedet.
Vi støtter derfor administrasjonens innstilling slik den presenteres i saksfremlegget til MIKS (Alternativ 3), der løsningen er å selge eiendommen i sin helhet til UiT. Men med klare forbehold. For å unngå at salget får store negative konsekvenser for TKF og det frie kunstfeltet, må Tromsø kommune garantere en bindende, langsiktig leieavtale som gir TKF tilstrekkelig areal i bygget, uten at kunstforeningas kunstneriske frihet underlegges UiTs prioriteringer. Tidligere har kommunen solgt Direktørboligen i Muségata 4, som var tenkt brukt til blant annet barneverksted og residency-leiligheter for besøkende kunstnere. Nylig ble også folkekjære Alfheim svømmehall solgt (med forbehold om at det godkjennes i kommunestyret) til Isanor Capital, som ifølge Nordlys planlegger å benytte eiendommen til hotell- og velværeanlegg. Hvis Tromsø kommune også skal gi fra seg ansvaret for et av byens viktigste kulturbygg og et stort offentlig grøntområde i sentrum, må de sikre at både Muséparken og bygget forblir en arena der allmennheten får fri tilgang til profesjonell samtidskunst – ikke bare «offentlige og kulturelle formål».
For saken om Muségata 2 handler dypest sett ikke om fasader og regnskapstall – den handler om hva slags kulturby Tromsø skal være. Og en kulturby må måles på hva den gir rom til, ikke bare på hvilke fasader den klarer å bevare.
