Når kroppen er terrenget du beveger deg i
Anmeldelse av utstillingen Melanie Bonajo: When the body says yes ved Nordnorsk Kunstmuseum, 30.04–25.10.2026, Bodø
Kapitalistiske strukturer utfordres av kroppslig nærhet, intimitet og queere perspektiver når den gamle bankbygningen som huser Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø får besøk av Melanie Bonajo.
Skrevet av Sofia Lång
Myke, organiske former i ulike nyanser av rosa, rødlilla, beige, oransje og grønt danner et inviterende landskap i den store utstillingssalen ved Nordnorsk Kunstmuseum. De tekstile konstellasjonene av Théo Demans og de grålilla trådformasjonene som henger fra taket, utgjør sammen med Melanie Bonajos videoverk utstillingens hovedverk When the body says yes (2022).
Kroppen – og når kroppen sier noe – danner fokuset for utstillingen. Som en kommentar til en samtid dominert av og levd gjennom skjermer, adresserer Bonajo en annen virkelighet hvor berøring er en primær kommunikasjonsform.
På det store lerretet utfolder det seg episodiske scener. Filmet fra oven ser jeg kropper, langstrakte og tett sammenslyngede, bevege seg sakte hud mot hud. Det minner fjernt om meitemark, som om jeg så ned i et glass med mark som skal bli agn. Det får meg til å tenke på hvordan kropp, identitet og liv blir sett på gjennom markedsverdiens optimaliseringslogikk, og hvordan de dermed gis en instrumentell verdi – ikke helt ulik mark brukt som agn. Men assosiasjonen er likevel litt misvisende, for på lerretet ser vi scener der kroppens egne spilleregler tas hensyn til på hvert individs egne premisser. Det som utforskes her, snakker til noe annet i et menneske enn hva teknologidrevne, senkapitalistiske verdier gjør.
I senere scener smører hender inn hud med olje på en måte som minner om en jordnær, seremoniell handling. Mens den lekne atmosfæren har økt i intensitet, sklir glatte kropper sensitivt over andre glatte kropper. I jorden, hvor meitemarken egentlig bor, gjør våt hud markens bevegelser smidigere. Våt hud må til for at oksygen skal nå meitemarkens blodomløp, for i likhet med mennesker er meitemarken avhengig av oksygen for å overleve. Meitemarken puster og fornemmer forskjell på lys og mørke gjennom huden. I noen scener har menneskene i Bonajos skapte fellesskap på lerretet dekket for sine øyne, mens hud og hender møter hverandre, med eller uten olje. På kroppens språk blir andres hud som luften vi puster. Det er tydelig at menneskene på lerretet ikke bare nyter det å være kropp, men også det å være sammen.
Personene i When the body says yes har Bonajo for øvrig samlet gjennom workshops som inngår i kunstnerens utvidede praksis. Bonajo er nemlig også – ifølge kunstnerens Wikipedia-side – virksom som sexologisk kroppscoach, lærer/pedagog, dyrerettsaktivist og, kanskje viktigst i denne sammenhengen, «cuddle workshop facilitator».
En gitt tematikk i en slik kontekst av kroppslig utforskning er samtykke og det å sette grenser. I Bonajos film danner rosa og lysegrønne madrasser som gjentakende rekvisitt en visuell beskrivelse av en fredelig grensesetting. Madrassene blir til vennlige skjold mellom kropper som danser utendørs i en stille skoglysning, og innendørs som myke, tykke, gemyttlige avskjerminger mellom kropper liggende i en haug. Madrassene som gjentakende rekvisitt underbygger den lekne, kreative og samskapende tilværelsen blant menneskene.
When the body says yes var Nederlands bidrag til Veneziabiennalen i 2022. Siden da har verket også blitt vist på flere museer i andre europeiske land, deriblant Irland, Estland, Finland og Nederland. I Bodø vises også verket TouchMETell (2019), et bestillingsverk opprinnelig laget til mediefestivalen Cinekid for barn. Også her er tekstilkonstellasjoner skapt av Demans utplassert på gulvet, og betrakteren kan finne seg en avslappet posisjon for å se Bonajo utforske vitale, relasjonelle spørsmål om blant annet personlige grenser sammen med barn i alderen 6–9 år. Egne og andres indre, følelsesmessige landskap får anerkjennelse og plass når barna i filmen boltrer seg i en scenografi lik den i det fysiske rommet. Verket er en slags forløper til When the body says yes.
De samme mulighetene til fri bevegelse gis også i utstillingens hovedrom – selv om den vanligste kroppsposisjonen blir halvliggende eller sittende blant de biomorfe formene. Bygningens vinduer er foliebekledde i sterk rosa og gult. Når dagslyset siler inn gjennom dem, oppstår en rolig helhetsatmosfære som kler utstillingstematikken godt. Her kan man trekke en linje tilbake til da verket ble vist i Venezia i den desakraliserte kirken Chiesetta della Misericordia. Gjennom verkets ikke-hierarkiske, kroppslige utforskning og økofeministiske trekk ble da oppmerksomheten rettet mot patriarkalske strukturer.
Utstillingens tredje del utspiller seg i museets café, der Bonajo i samarbeid med Demans og Skeivt arkiv (Nasjonalt kunnskapssenter for skeiv historie) har skapt en gaybar. Her vises også Bonajos videoverk Skinship (2021), en datingguide for nettdating utenfor konformitetens grenser. Utklipp fra norske, skeive tidsskrifter, tapetsert på veggene i caféen, utfyller videoverkets humoristiske, dynamiske uttrykk og formidler virkeligheten for personer utenfor tradisjonelle kjønnsrammer, historisk og i nåtid. Et utdrag fra de normutfordrende Kinsey-rapportene fra midten av 1900-tallet, som fortsatt regnes blant de mest omfattende undersøkelsene av variasjonene i menneskelig seksualitet, bidrar her til å synliggjøre samfunnsmessige endringer.
Cafétransformasjonen overbeviser, slik også de to øvrige, omsluttende verkene gjør det. En respektfull, intim sfære har tatt form og utfolder seg gjennom hele utstillingen. Menneskets mangfoldige, sanselige natur – i samsvar med naturen – anerkjennes. Et slikt terreng er det godt å bevege seg i.
