Datert arkeologi, visuell poesi
Anmeldelse av Fra vor grændse mod Piselvnes, kunstbok av Silje Figenschou Thoresen, 109 sider, Pikene på Broen 2025
Silje Figenschou Thoresens kunstnerbok om Kirkenes skaper spenninger mellom vitenskapelig fortid og visuell nåtid. Fra vor grænse mod Piselvnes viser hvordan kunstnerisk utvelgelse kan gi liv til historiens utenfrablikk.
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
Å kombinere foto og tekst er og forblir en krevende øvelse. Det ene sluker fort det andre, enten det er fotografiene som reduseres til illustrasjoner eller teksten som fremstår som bildenes irriterende lillebror, alltid snublende hakk i hæl. Denne problematikken gjør seg iblant også gjeldende i Silje Figenschou Thoresens nyeste kunstnerbok, Fra vor grændse mod Piselvnes, som utkom under festivalen Barents Spektakel i Kirkenes i 2025. Men oftere enn ikke skaper sammenstillingen en spenning mellom daterte vitenskapelige skildringer og visuelle nærstudier av kunstnerens nærområde i Kirkenes.
Fra vor grændse mod Piselvnes består av tekstutdrag fra den danske arkeologen Povl Simonsens (1922–2003) Varangerfunnene I–IV og VI, opprinnelig publisert som stringente redegjørelser for stein- og jernalderbosetninger i Sør-Varanger. Thoresen har valgt ut sitater, samlet og satt tekstene sammen som dikt. Her er de ledsaget av fotografier av landskap, interiører, industri og arkitektur i Kirkenes (som frem til 1862 hadde stedsnavnet Piselvnes). Fotografiene er stort sett mennesketomme, selv om det vi ser er menneskeformede landskap. Med et par unntak er de fleste trykket i sort-hvitt. Samspillet mellom tekst og bilde spiller på en kontrast mellom nærheten i fotografiene – de er åpenbart tatt av en med dyp kjennskap til området; selv jeg, som er fra samme kommune, vet ikke alltid hvor vi er – og den tørre, danske språkføringen. I denne kontrasten oppstår det en slags tidsmessig forskyvning: I tekstene handler det om arkeologiske funn, «under flyvesandsdækket, synes trassen at være plan / hvor ildskørnede sten må være rester af ødelagte ildsteder», mens fotografiene dokumenterer dagens arkitektur. Det underliggjørende i tekstene smitter samtidig over på fotografiene, som i all sin mennesketomme stillhet får noe ruinaktig over seg. De fremstår nærmest som postapokalyptiske scener fra en nær fremtid, der dagens bebyggelse allerede betraktes som arkeologiske spor. Når blir dagens Kirkenes fortid?
Thoresen har helt siden 2016 jobbet med funnet materiale i form av tekster fra Simonsens arbeider. I flere utstillinger har hun brukt utdrag fra hans tekster som titler, ofte på selve utstillingen – som Et stille og beskyttet farvand, de overliggende lag gik uforstyrret hen over den på Astrup Fearnley Museet i 2024 – så vel som på enkeltverk. I utstillingene er det som om tekstfragmentene setter de fysiske verkene i tale. Vitenskapelig dokumentasjon, som vi i Simonsens tilfelle vet har synliggjort – men samtidig utenfra definert – samisk tilstedeværelse i Varanger, transformeres til en form for konseptuell poesi. Det er nærliggende å tenke at tekstarbeidet som ligger til grunn, altså den nitide utvelgelsen og sammenstillingen av ord, fungerer som en parallell til hvordan Thoresen plukker og setter sammen funne materialer i sine skulpturer.
Som bok har Fra vor grændse mod Piselvnes fått en enkel utførelse i matt papir; det klassiske formatet og det nokså spartanske designet minner meg om bygdebokens estetikk. Fotografiene er satt i ulike størrelser, noe som gir et litt rotete, men på den andre siden organisk og lite strengt uttrykk. Boken har ingen tittelside, ingen blanksider; man blar umiddelbart opp på et foto og en tekst, et grep som understreker bokens umiddelbare, prosessuelle karakter. Utgivelsen fungerer ikke som noen introduksjon til Thoresens praksis – den er snarere en del av denne. Uten for- og etterord eller noen forklarende tekst overhodet, fremstår den som et rendyrket kunstverk. Fysisk er den like fullt tydelig masseprodusert. Den er ikke utformet eller utgitt av kunstneren selv, men av en institusjon. Pikene på Broen presenterte Fra vor grændse mod Piselvnes som en del av Barents Spektakel 2025 og står i kolofonen som utgiver av boken. En utdypende tekst i form av et etterord ville ha styrket utgivelsen – ikke bare i en nasjonal sammenheng, men også lokalt. Ifølge det publiserte programmet for Barents Spektakel 2026 utvides prosjektet med en ny kunstnerbok, nå i form av en «antropologisk sci-fi» i dialog med den finske antropologen Väinö Tanners Antropologiske studier inom Petsamo-området I. Skolt-Lapparne (1929). Basert på forhåndsdokumentasjonen skal årets utgivelse være hjemmesydd! Altså utgjør Fra vor grændse mod Piselvnes bare én av mange stier i en praksis som forhåpentlig får flere fortsettelser, både i form av selvtråklede småutgivelser og bøker som i større grad samler og kartlegger.
Bruken av Povl Simonsens tekster har åpenbart en postkolonial dimensjon. At hans blikk kommer utenfra, understrekes i kunstnerens redigering, der setninger som «det har altså utvilsomt været folk på stedet» gjentas flere ganger. Man minnes om språket som ofte definerer Nord-Norge av i dag, enten det er nasjonale sikkerhetsinteresser eller ressursutvinning som trumfer lokale premisser. Samtidig var Simonsen ansatt ved Tromsø museum fra 1951 og videre gjennom resten av sitt yrkesliv; han dedikerte store deler av sitt liv til Arktis og var en av de første som anerkjente samisk tilstedeværelse i Varanger. Og Thoresen gjør bruk av denne dobbeltheten. Hun lar ikke bare tekstene virke som tankevekkende skrømt fra fortiden – hennes arbeid forvandler også dette materialet. Særlig gjentakelsene gir teksten en poetisk kvalitet som omskaper det fremmedgjørende språket til noe mer melankolsk. Helt mot slutten er det som om «diktene» blir mer fragmenterte. Et av de siste oppslagene viser et fotografi av Frigjøringsmonumentet på Haganes i Kirkenes; statuen, som forestiller en sovjetisk soldat med et maskingevær i hendene, er snøbelagt i mørket. På foregående side står «herinde er vinteren koldere», en setning som løper gjennom hele boken. Her, i kombinasjon med fotografiet, peker den rett inn i konfliktene dagens Sør-Varanger står i. Slik blir Fra vor grændse mod Piselvnes en påminnelse om at historien aldri er ferdig utgravd, alltid må tolkes på nytt. Thoresen nærmer seg denne erkjennelsen fra en poetisk, nærmest science fiction-aktig visuell optikk – og samtidig med en politisk bevissthet om hvem som har definisjonsmakten over dette grenselandsområdet.
