Tamt fra det truede
Anmeldelse av Kunsten fanger ved Terminal B Kunsthall, Kirkenes, 28. mai–1. august 2026
Utstillingen Kunsten fanger fokuserer på kunstnerisk ytringsfrihet, med utgangspunkt i grensebyen Kirkenes. Intensjonene er gode, men er verkene fengende nok?
Av Carina Elisabeth Beddari
Hovedveggen inne på Terminal B Kunsthall er dekket av det som ved første øyekast kan ligne gamle propagandaplakater. Men ser man nærmere etter, oppdager man at det er verdensskurker av nyere dato som figurerer på veggen. Plakatene vi ser er Petr Sarukhanovs satiriske forsideillustrasjoner fra 1999–2022 for den i dag forbudte regimekritiske russiske avisen Novaya Gazeta. Den iøynefallende og nærmest visuelt skrikende inngangen føles samtidig litt forslitt – er det ikke typisk at en utstilling som dreier rundt ytringsfrihet i kunsten fremhever den klassiske aviskarikaturen?
Like fullt er det nok nettopp denne veggen som lokker folk i gågaten i Kirkenes inn i Kunsten fanger, utstillingen som i sommer har inntatt Terminal B, etter først å ha blitt vist på Tegnerforbundet i Oslo i fjor høst. Plakatene representerer jo noe kjent – en uredd ytringskultur som gjennom tre tiår var en bærebjelke i det grenseoverskridende Barentsamarbeidet, og som i årene som er gått siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina igjen er blitt mer fremmed i grensebyen. En tilhørende handout gir også presis politisk kontekst til Sarukhanovs visuelle språk. Den slående forsiden der ballerinaer fra Svanesjøen står stilt opp i relieff mot en flammende atomsopp, forklares for eksempel som et symbol på revolusjon og håp om forandring. Koblingen stikker enda dypere i det russiske kollektive minnet: Siden TV-sendingene ble avbrutt og erstattet med sammenhengende Svanesjøen-ballett under Augustkuppet i 1991, har den klassiske dansen vokst frem som et visuelt kodeord for at makten vakler i Kreml. Snurr piruett!
Kunsten fanger er blitt til gjennom et samarbeid mellom Pikene på Broen, Tegnerforbundet og organisasjonen Safemuse – Safe Haven for Artists, et initiativ som tilbyr trygghet og opphold for forfulgte kunstnere som lever med sensur, trusler eller i eksil. Kunsten fanger setter fokus på spennet mellom det fysiske utenforskapet og det indre, usynlige eksilet; kunstnere som blir værende i autoritære stater tvinges gjerne til å navigere i et stadig trangere rom, et rom der hver minste gest kan innebære risiko.
Det neste blikkfanget i utstillingsrommene i første etasje på Terminal B er Andrei Busels installasjon Suspicious Objects (2025). En samling røde paraplyer, montert to og to sammen slik at de danner lukkede rom, henger fra taket, mens gjenstander som sokker og sukkertøy i rød-hvite farger, en boks fra en TV og en bok av Irvine Welsh er plassert på en enkel hylle. Sammen utgjør dette en katalog over nettopp risiko – over gjenstander som i dagens Belarus har ført til arrestasjoner. Kurateringen og oppstillingen på hyllen fremstår imidlertid ikke ideell; gjenstandene blir stående litt stivt og vilkårlig plassert, nesten som loppemarkedsfunn. Hylleplasseringen fjerner noe av den absurde trusselen de egentlig representerer.
Russiske Alisa Gorsheninas anatomiske tøyhjerte, Pain (2022), der ordet for smerte er brodert på tjue ulike språk som snakkes innenfor grensene av Den russiske føderasjonen, har tilløp til noe genuint sårt og kraftfullt som kunne vært utviklet videre. Men opphengningen gjør tøyhjertet ingen tjenester; det henger for nært veggen, slik at det er vanskelig å se broderiene ordentlig. Gorsheninas tilstøtende tegninger med farge- og akvarellblyant preges av et teknisk enkelt fantasy-uttrykk. Kunstnerens egne erfaringer med sensur, represalier og ti dagers fengselsstraff, som man leser om i veggteksten, finner ikke helt sitt visuelle motstykke på papiret. Monteringen er imidlertid passende – tegningene er hengt opp rett på kunsthallens rå murvegg, uten glass eller ramme, som om det var en cellevegg de befant seg på.
Et finstemt høydepunkt i første etasje er belarusiske Vera Shysh’ animerte videoarbeid The Care Package (2025). Filmen beskriver det å sende gaver til politiske fanger – en hverdagslig handling fylt av kjærlighet og frykt. Med et formspråk som sender tankene til Tim Burtons The Nightmare Before Christmas, balanserer Shysh hårfint mellom det barnlig uskyldige og et mer furete alvor. Det er noe poengtert og poetisk over den taktile animasjonen, som beskriver det risikable ritualet rundt pakkesendingen og -mottakelsen med like deler håp, fantasi og melankoli. Samtidig er det en egen leken glede, fart og dynamikk i fortellingen, og det møysommelige håndarbeidet i stop motion-teknikken tilfører verket en varme som treffer direkte.
Beveger man seg opp i andre etasje, faller imidlertid den visuelle temperaturen igjen. Den kirgisiske kunstneren Nurperi Orunbaevas installasjon Sanzhyra (2025) tar utgangspunkt i fraværet av kvinner i Kirgisistans tradisjonelle, patriarkalske slektshistorie. Lange, hvite røtter henger fra taket og brer seg i rommet; på enden av flere av dem er det festet lukkede ansikter i gips, som kan minne om dødsmasker. Røttene er utformet med inspirasjon fra mødrenes grå fletter og skal symbolisere et usynlig, bærende nettverk av kvinneskikkelser. Slik utfordrer Orunbaeva mønsteret der kun menns navn nedtegnes i slektsbøkene. Men selv om tanken er sympatisk, oppleves installasjonen visuelt ubalansert og stiv. Tekstilrøttene ligner på altfor mye annet man har sett i samtidskunsten de siste tiårene, og makter i liten grad å omdanne konseptet til et formmessig engasjerende uttrykk.
Videoinstallasjonene til mediekunstneren og poeten Anna Tolkacheva, i utstillingens innerste rom, oppleves til sammenligning friskere. Med verkene Under the Control (2015) og The Freedom (2012) klarer hun å gjøre abstrakte og brutale maktstrukturer – som den russiske statens systematiske kriminalisering av den skeive befolkningen – synlige på en sofistikert måte. I The Freedom benytter Tolkacheva et enkelt, men effektfullt grep: En hamster fastlåst i et hamsterhjul driver teksten fremover, manuelt, gjennom sine repetitive bevegelser. I verket kokes språket ned til en veksling mellom to russiske ord: «свобода» (frihet) og «есть» (som kan bety både «er» og «eksisterer»). Hamsteren i hjulet gir denne språklige sløyfen en slående fysisk form. Dyrets ustoppelige, repetitive tripping blir som en stum artikulasjon av teksten – en sirkel av tvang. Men idet hamsteren velger å stanse bevegelsen og stige ut av hjulet, utfører den en ren frihetshandling. Diktets sistnevnte «есть» oversettes dermed i praksis: Friheten slutter å være en tom frase, og blir i stedet en påviselig, eksisterende tilstand. Og det er et element av absurdisme og lavmælt humor her som punkterer det selvhøytidelige!
Også samlet sett fremstår utstillingen lavmælt. Kunsten fanger makter ikke helt å omsette det politiske alvoret til brennende kunstopplevelser. Kanskje har prosjektet funnet en tydeligere nerve gjennom samtaleprogrammet og filmvisningene som følger utstillingen? Ubehaget i tittelens påminnelse om at kunsten bokstavelig talt fanger sine utøvere i autoritære stater er høyst reelt; likevel må det være lov å konstatere at utstillingen på Terminal B sjelden fanger meg som betrakter. Det forandrer uansett ikke det viktigste premisset: Pikene på Broens valg om å holde dørene åpne for russiske kunstnere i eksil er et avgjørende radikalt grep i en ellers lukket grenseregion.
