Foto: Inger Emilie Solheim

Foto: Inger Emilie Solheim

Hallo fra Hakapik 

Jeg er Hilde Sørstrøm, frilans kunstkritiker og kunstskribent. Hakapik er mitt nettsted. 

Jeg er særlig opptatt av å utforske kunstfeltet i nordområdene - hovedsakelig Nord-Norge og Tromsø hvor jeg bor. Hakapik.no inneholder både kritiske refleksjoner i form av anmeldelser, intervjuer og visuelle innslag. Jeg inviterer også andre kritikere til å bidra med anmeldelser fra det sirkumpoalre nord. Les mer om bakgrunnen for Hakapik.no her.  

I tillegg til min egen plattform, skriver jeg også jevnlig for Billedkunst og SeKunstMagasin. Jeg har mastergrad i kunstvitenskap fra UiT Norges Arktiske Universitet og mastergrad i Preventive Conservation fra Northumbria University.

Stor takk til Norsk kulturfond for porsjektstøtte og til Tekstbyrået og Troms Fylkeskommune for godt samarbeid.

 

 

 

 

Flukten fra virkeligheten

Flukten fra virkeligheten

Anmeldelse av avgangsutstillingen for bachelor i samtidskunst ved Kunstakademiet i Tromsø på Tromsø Kunstforening, 4.-27. mai 2018

Skrevet av Eirik Abri

Bachelorstudentene vender seg innover i sine personlige narrativer med lekent håndverk og naivistisk materialutforskning når de åpner avgangsutstillingen sin på Tromsø Kunstforening.

En kimono henger i tråder fra taket i bachelorklassens første rom og krever oppmerksomheten. Det sorte stoffet er dekket av nitidige broderinger; små grafiske fremstillinger av hendelser og hverdagssysler i kunstneren Maja Bäckströms liv. Hun bruker håndverket til å sy sammen det trivielle med det viktige, det alvorlige med det latterlige. Man får følelsen av å smuglese en dagbok hvor det drøftes om det gledelige i livet bare kan fungere i balanse med det triste. Og dagbøkene sine har hun også valgt å dele på et bord ved siden av. På en vegg henger mer innfløkte broderinger av husholdningsobjekter. Bäckström dveler ved det melankolske i hverdagen mens hun utleverer seg selv, og lykkes med å bruke dette nokså trendy håndverket på en overbevisende måte.

Humle Rosenkvist har gitt seg hen til keramiske utforskninger med sitt tablå Modul. På en grovt malt baderomsvegg presenterer hun et speil, en vask og en hylle med tannbørste, såpe og skyllekopp. Alle elementene er dualistiske, i bokstavelig forstand; de er utformet for å brukes av to mennesker samtidig. Det ligger noe mekanisk over repetisjonen i det hele, som står i kontrast til entusiasmen og humoren i hver enkelt del. Kanskje er det nettopp det hun sikter til, samlivet som en analog speilingsprosess hvor individet må vike. Det er uansett keramikkens naivistiske uttrykk som bærer arbeidet. 

På hver sin side av samme rom finner man to arbeid som på forskjellig vis forholder seg til håndtering av sorg, billedliggjort ved hjelp av hender. Elind Rui Blix bruker materialiteten i mdf-plater sammen med en stor rull lerretstoff til å tegne et bilde av et avbrutt potensiale i Utrykt Håndtrykk, for Knut. Ved å bruke praktiske elementer fra tresnittprosessen som installasjonsobjekter har hun komponert en hyllest til kunstneren Knut Fjørtoft som døde brått i fjor. Det enkelt og poetisk utført, uten å ty til sentimentale virkemidler. Bak et sykehusforheng viser Ole-Andrè Greger Eriksen oss videoen Min Fars Hender, to never som febrilsk knuger seg. Knoklene veksler mellom hvitt, blått og rødt ettersom blodet klemmes rundt under huden. Arbeidet er umiddelbart og personlig, noe som skurrer litt med den kliniske presentasjonen. Vi blir invitert inn, men bare på overflaten. 

Man passerer gjennom baksiden av arbeidet til Sunniva Nilsen for å komme videre i utstillingen. Hennes Hildring er en naturskjønn kulisse i tre dimensjoner, malt med stødig hånd på formskjærte treplater. Noen umalte partier og en eksponert bakside poengterer at det hele er et bedrag. Det ligger noe uforløst der, som et teaterstykke hvor ingen av skuespillerne har møtt opp. Tankene går mot Disney sine utopiske filmvisjoner, som det siste året har vist seg å være bygget på grov utnyttelse av fattige arbeidere. Nilsens arbeid fremstår likevel ikke politisk, det peker heller mot en personlig dialog om forventning og tilfredsstillelse.

Siri Mari Vitalis Larsen har valgt å dekke en vegg med Soon It's All Gone, hundrevis av små keramiske abstraksjoner, inspirert av livet i havet. De intrikate formene er spekket med glaserte detaljer, og danner et imponerende stykke arbeid som inviterer til nærstudier. På gulvet foran står to større skulpturer og kjemper om den trange plassen. Dessverre synes de tre arbeidene ikke ha noen direkte tilknytning til hverandre, og ender med å konkurrere. Veggarbeidets lek med keramikk er stilrent, og avbrytes av den materialforvirrede The Tales. I bakgrunnen forsvinner fullstendig den store stoffskulpturen And Together We Travel.  Det er et kuratorisk problem her som går igjen i avgangsutstillinger, og det er vanskelig å legge all skylden på kunstneren.

I et fuktig rom i kjelleren har Damla Kilickiran installert sine Psykografier. Man trer gjennom et hull i veggen og blir stående foran et hull i gulvet. Flere projektorer kaster fargerike former utover i rommet, tilsynelatende uten å forholde seg til dets fasong. Store steinheller står lent opp mot veggene. Det hele gir en følelse av randomness - ingenting synes korrelere med noe annet. Bevisstheten om fordypningen i gulvet kombinert med mørket, gjør at pulsen øker. De psykedeliske videoene begynner å virke truende. Tittelens referanse til spiritistiske seanser på 1800-tallet letter ikke stemningen, og man tar seg i å holde øye med hvor utgangen er. 

Utstillingens tilsynelatende enkleste verk er også det eneste som tar i bruk nye medier. Med Gambit presenterer Markus Garvin oss for en elektronisk knapp foran en interaktiv video av en fugl i bur. Et frø dukker opp inne i buret hver gang man trykker, som fuglen så flyr etter for å spise. Det 3D-animerte spillet synes å gjøre narr av tilskueren - man trykker og trykker uten å føle noen form for tilfredsstillelse, mens fuglen skriker etter mer. Det er uunngåelig å se parallellen til hvordan like-knapper og smileys har blitt en form for valuta i det digitale landskapet. Garvin har laget et satiriske arbeid som interagerer med publikum, og evner kommunisere noe om urovekkende tendenser i samtiden.

I sin helhet er avgangsutstillingen ingen grensesprengende affære, og det er vel heller ingen som forlanger. Kunstakademiet i Tromsø har gått fra å ha et rufsete rammeverk med fokus på barents-politikk, identitet og økologi, til å tilegne seg en mer strømlinjeformet og universell profil de siste årene. Der hvor tidligere studenter ofte omfavnet stedsspesifikke relasjoner og problemstillinger, synes senere årskull i større grad å internalisere sine kunstneriske prosesser i møte med denne nye institusjonelle nøytraliteten. Resultatet er arbeider som i forskjellig grad stiller seg uavhengig til tid og rom, og ofte synes flykte fra virkeligheten isteden for å konfrontere den.

Eirik Abris kritikk av masterstudentenes avgangsutstilling kan leses på kunstkritikk.no

 

En samling av knuste drømmer

En samling av knuste drømmer

Jet Pascua – Abandon

Jet Pascua – Abandon