MA/BA 2019: Bianca Hisse

Intervju med Bianca Hisse, nyutdannet kunstner med mastergrad fra Kunstakademiet i Tromsø, mai 2019.

*Four infrastructural movements for a burning social body (2019) Foto: Bianca Hisse*

Da Bianca Hisse skulle kombinere sin interesse for koreografi og offentlige rom dro hun på krypetrening hos brannvesenet. Det resulterte i verket Four infrastructural movements for a burning social body som ble vist under årets avgangsutstilling for master- og bachelorstudenter ved Kunstakademiet i Tromsø. Hisse ble også tildelt stipend fra Bildende kunstneres hjelpefond for kunstprosjektet sitt.

Verket du viser på Tromsø Kunstforening består av skulpturer, tekst, diagrammer og lyd. Ingen dans eller tradisjonell performance. På hvilken måte arbeider du med koreografi?

– Jeg har aldri vært interessert i dans eller performance i tradisjonell forstand. Jeg kom til billedkunsten fordi det ga meg muligheten til å bruke koreografi på en annerledes måte. For meg er koreografi en måte å organisere på. Så jeg forsøker å bruke det som en metode. I verket jeg stiller ut her, har jeg eksperimentert med flere ulike formater i utstillingsrommet. Tematikken kretser rundt byens materialitet, eller konstruksjonen av våre omgivelser. Jeg har forsøkt å komme med fire forskjellige forslag til hvordan man kan bevege seg i offentlige rom. Jeg tenker på disse forslagene som manifester. Men jeg ville ikke lage manifestene selv, så tekstene har jeg hentet fra nettaviser hvor forskjellige mennesker har stilt faktiske krav til hvordan det offentlige rom skal organiseres. Alle tekstene involverer kryping. Men jeg har tatt dem ut av sin opprinnelige kontekst.

Men hva brakte deg til brannvesenet?

– Jeg er interessert i kroppsteknikk som ikke er primært performativ. Altså bevegelser som ikke har et kunstnerisk formål, men som har en sosial funksjon og er viktige for samfunnet. Når du kommer fra performance og dans, så har du lært å bevege deg på ulike måter som ikke har en slik praktisk funksjon. Så jeg ville bringe denne helt praktiske måten å bruke kroppen på inn i performance, og gi det et kunstnerisk formål. Brannmenn har utrolig mange ulike måter å krype på. Det er kryping på stabil grunn, i rom med lav takhøyde, i gjørme osv. Jeg ble veldig fascinert av dette, og det førte til at jeg ville se nærmere på kryping, og på bakken vi beveger oss på. Det er så mange ulike måter å bevege seg på i omgivelsene våre.

Fra det lengste oppreiste stålrøret kan man høre en performance lecture hvor Bianca Hisse leser tekster basert på kommentarfelt, forskningsartikler og andre internettkilder. Lytt til lydverket her. Foto: Bianca Hisse

I tillegg til de fire manifestene stiller du også ut et lydverk i form av en performance lecture. Kan du si litt om det?

– Lydverket bygger på flere ulike kilder, som forskningsartikler, kommentarfelt på ulike statlige nettsider og facebooksider. Jeg gjorde et utvalg basert på bestemte kriterier som jeg brukte for å skape min egen fortelling. Resultatet er veldig fragmentert, og forteller ikke én lineær historie. Men de forskjellige delene, og det som tas opp, er likevel relatert til hverandre. For meg handler det om å utvikle kroppsspråket. Men også om hvordan vi oversetter dette til måter å være på, i rom og tid. Kryping er jo noe du gjør som barn. Og et av spørsmålene som stilles i lydverket er: Hvorfor begynner babyer å gå hvis de er så gode til å krype? Så er det en annen historie om en mann som forteller om hvordan kryping fikk han ut av en brennende bygning. Jeg tenker at de forskjellige historiene forteller noe om hvordan vi forholder oss til verden rundt oss.

Er det noen kunstnere som har vært særlig viktige for deg i arbeidet med avgangsprosjektet ditt?

– Ja, jeg er inspirert av flere kunstnere som arbeider med tekst. For eksempel Barbara Krüger og hennes in-your-face-måte å uttrykke seg på i offentlige rom. Men også boka Inventing the Future - Postcapitalism and a World Without Work av Nick Srnicek og Alex Williams har hatt stor innflytelse på avgangsprosjektet mitt.

Du kom fra Brasil til Tromsø. Hvorfor valgte du Tromsø?

– Det klassiske spørsmålet! Jeg har spurt meg selv om det også. Tromsø er jo et uvanlig valg. Men kunstakademiet her var faktisk det eneste stedet jeg søkte. Jeg så for meg et sted som var super-isolert og rikt på natur. Og det er jo Tromsø. Men jeg ville først og fremst være del av et lite kunstmiljø og var definitivt ikke interessert å gå på et stort akademi, slik jeg gjorde i São Paolo. Jeg ville være litt radikal. Å komme fra Brasil til Tromsø var en måte å desentralisere meg selv på, for å forstå bedre hva jeg gjør. Jeg synes Tromsø er veldig bra for det. Det er et trygt miljø på alle måter. Kunstscenen er trygg, og det er lite konkurranse. Du kan ta risker, og det finnes steder å realisere prosjekter.

Hva skal du gjøre nå som du er ferdig utdannet med mastergrad?

– En del planer har jeg. Jeg skal på noen kunstnerresidenser i Norge og andre deler av Skandinavia, og jeg skal delta på noen utstillinger. I tillegg har jeg og Guri Simone Øveraas, som er MA-student på akademiet her, fått støtte fra Nordnorsk kunstnersenter til gjøre prosjektet Fight Fire With Fire, som vi har utviklet sammen, på tre forskjellige steder i Nord-Norge. Så jeg blir trolig i Tromsø et år til.