Bærekraft som drivkraft / Ceavzinnákca doaibmafápmun
Oversatt til nordsamisk av Johan Daniel Hætta. Oversettelsen er støttet av Troms og Finnmark fylkeskommune.
Jearahallan tekstiiladáiddáriin ja hábmejeddjiin Ramona Salo, 2021
Govat: Ørjan Marakatt Bertelsen, Alberto Palladino, Tom Warner ja Krystof Kalina
Ceavzinnákca lea dehálaš doaibmafápmun Ramona Salo hábmemis ja dáidagis. – Mis lea stuorát ovddasvástádus go ovdal, dadjá gáivuotnalaš gii lea ožžon inspirašuvnna tekstiiladáidagii mearrasámi árbevieruin, mytologiijas ja álgoálbmogiid áigeipmárdusas.
Čállán Anna Kristiansen
Ramona Salo čohkká seainni guoras mas leat gođafáhcat Biertavári Duodjedálus, Gáivuonas, lea maŋŋit čakčamánu, čakčabeaivváš báitá ja mii deaivvadit rievttes áigeilmmis Zooma bokte. “Gáivuona fierpmádat”, nu go Salo gohčoda, botkkoda, muhto diet ii leat eahpedábálaš dahje mihkke ge váttisvuođaid. Sus lea alddis čoavdda duodjedállui ja lea mannan sisa, jáddaduvvon čuovggat jus sáhkkes olbmot leat lahkosis ja bohtet skoalkkuhit lásii. Nie dat lea dáppe vuona siste.
Sámi diibmobealli
Maŋŋil go lei gárvvistan masteroahpu hábmemis Oslo dáiddaallaskuvllas (KHiO) 2018, de lea Ramona Salo juo geargan oažžut DOGA mearkka aiddoálgiide (Hábmen ja arkitektuvra mearka) (2018), Našunálamusea lea oastán su dujiid ja son lea vuoitán Diploma Selection hábmengilvvus Prahas (2018). Die dušše veaháš maid namuhit.
– Lea veaháš váttis muitalit maid mun barggan, muitala Salo moji njálmmiid.
Oahppoáiggi Oslos son ollašuhtii kriminologiija ovdal go fuomášii ahte ledje biktasat ja tekstiila mainna háliida bargat. Son ii máhttán goarrut ovdalaččas, ja lei soaittáhagas ahte fuomášii ahte lea vejolaš vázzit tekstiila ja bivttashábmema dan oahppobáikkis man namma dál lea OsloMet.
Biktasat mat oidnojit, leat šaddan dehálaš oassin su hábmemis, goasii seamma láhkái go dalle go son fertii mannat ruoktot friddjagoartiliin molssodit. Dušše vai čájehit oaivila, muitalit juoidá maid ii duostan dadjat čuodjalit dalle “dološ áiggi”. Dál gal lea Salo jietna nu girkkis go ii goasse ge ovdal.
Son muittaša ruovttoluotta dan áigái go son mánnán galggai muitalit manin háliida šaddat go šaddá “stuoraolmmožin”. Ramona háliidii šaddat hábmejeaddjin go son ii diehtán movt galggai oaivila mielde, ii mihkke ge dakkár mii fátmmasta ieš guđet vugiid ja kreatiivvalaš fágasurggiid ja šaddá oktii sotkojuvvon ja mii šaddá čáppat ja hástaleaddjin.
– Mun jáhkán ahte mun háliidan leat veaháš de go earát, dovdat ahte heiven oktii singuin. Seammás fertejin fuobmát mii earuha mu earáin, dat maid mun goasii geahččalin heaitit ja fertejin fas álgit – dat lei veaháš hástaleaddji.
“Sámi diibmobealli” (2018) lea Salo loahpahan čájáhus Oslo dáiddaallaskuvllas (KHiO), su masterdási projeakta mainna álggii 2016. Čájáhus lea vuođđuduvvon ja movttiidahttojuvvon mearrasámiid árbevieruin, sámi mytologiijas, álgoálbmogiid áigeipmárdusas ja jurdagis ahte mátkkoštit. Biktasat leat juonalaččat, orgánalaččat ja orrot ožžon inspirašuvnna sihke vuovddis, váris ja mearas. Tekstiillat soitet dakkárat ahte ii oaččo eret čalmmiid das, daid hápmi, ivnnit ja minstarat orrot de go muitaleamen muitalusaid imašlaš báikkiid birra, deaivvademiid máŋgga duodjeárbevieruin ja gullevašvuođain.
Go mii hupmat projeavtta birra ja jurdagiid dan birra, de šaddá čielggasin ahte ii leat mihkke ge čielga loahppa. Lea geažos áiggi ja máhcahalli projeakta mainna Salo bargá. Son lea bargan Oslo girdihápmanis 10 jagi dalle go válddii oahpu, ja áigi ja mátkkošteapmi lea álo geasuhan su. Son muitala ahte sámi diibmobealli doaibmá gosii dego mátkkoštančoakkus boahtimen dahje lea Sáivvus, sámiid paradiisa.
Árktalaš ullu ja ceavzinnákca
Jurdagat buot Salo projeavttaid duohken lea máŋgga láhkái etihkka ja ceavzinnákca maid buvttada materiálain ja jurdagiin mat hábmejit, diet lea duogážin. Okta dain lea Arctic Wool. Ovttasbargoprojeakta gaskkal Salo ja Løvli Naturull, Ullkarderiet:a Gáivuonvuovddis ja Biertavári Duodjesearvvi.
Seamma láhkái go “Sámi diibmobealli”, man jurdda lea juste sámi diibmobealli – ahte olmmoš ii čuovo juste oarjemáilmmi áiggi, ja ahte áššit dáhpáhuvvet sin iežaset leahtuin – nu dáhpáhuvvá maid Arctic Wool:in maid. Sii oainnat maid barget eanas álggu rájes, dadjat juo buot earret doallat sávzzaid. Golbma duodjesearvvi Gáivuonas, doppe gos leat sullii 2000 olbmo, de leat sii áŋgirat árbevirolaš dujiin, ja dat oidno sin čuoládatsánis "trust the local(s)" (luohte guovllu olbmuide).
Ovttasbargguin ullogárrehagain, de leat sii dikšon ullu mašiinnaiguin maid ferte ieš bidjat johtui. Ullut eai leat bassojuvvon, muđui leat nu go sávzzas leat beaskidan ja ivdni dakkár so sávzzas. Áidna mii lea ullus, lea lanolin. Ii mihkke ge lasihuvvo. Salo lea earret eará diekkár ulluin mii gosii lea dikšojuvvon, gođđán gođđinmašiinnain, ráhkadan guokte jáhka maid ieš lea hábmen dien ullu mielde. Jáhkat leaba goabbat láganat dađi mielde go leat dikšojuvvon, veaháš lea gođđojuvvon ja veaháš lea duhppejuvvon.
– Mun han bessen vásihit man guhkes áigi manná dahkat diŋggaid, dadjá Salo, ja lasiha ahte áigi váikkuha su bargui.
Árcitc Wool duogáš lea hállu álgit ođđa hástalusain. Riika lei giddejuvvon go Salo fas fárrii ruoktot vuotnagáddái ja son, nu go ollugat earát, lei čalmmástuvvan bággu lupmui. Son diđii ahte doppe ávžžis lei boares ullogárrehat, bearašfitnodat mas Anders Løvli lei goalmmát buolva gii jođihii, ja Salo válddii oktavuođa suinna. Searválaga soai háliideigga čájehit ceavzinnávcca buvttaigiiguin mat leat ráhkaduvvon báikkálaš gálvvuiguin ja báikkálaš dieđuin ja máhtuin.
– Mun han lean eret mearrasámi guovllus gos leat eará sámi vierut maidda mii soaitit leat hárjánan.
Dát máŋggakultuvrralaš vuotna, gos árbevirolaččat orrot kveanat, mearrasámit ja dážat, de lea ullu mii lea nástin. Salo muitala ahte son ii áigon ráhkadit biktasiid jus eai leat dan veara, ja ahte son háliida dahkat juoidá mii váilu, muhto ii lihká ii váikkut lundui.
Projeakta lea buktán ollu doaimmaid gillái, ja sihke stuoraolbmot ja mánát lea veahkehan projeavtta. Sii leat earret eará doallan doaibmabeivviid ja Spinnvill Rokkefestivala, ja guossit sihke lahka ja guhkesmátkkálaččat. Ja vaikko dát stuora projeakta lea lunddolaččat loahpahuvvon, de aŋkke ii leat vel áibbas nohkan. Máŋgga láhkái soaitá dego livččii jur dušše álgán.
Boahtteáigi maŋisbohttiide
Ramona Salo doaimmaha sihke lávdedáidaga, tekstiilla, bivttasvieru ja bargobájiid. Geažos áiggi ceavzinnákca. Dat lea projeakta ja bargu mii lea šaddan stuorát go son ieš.
Maŋemus áiggi lea son maid leamašan dáiddaorru Arctiva Svalbardas moadde mánu, fárrolaga Katarina Skår Lisain. Office for Contemporary Art Norway (Kantuvra Norgga Otnááiggálaš Dáidagii) lei evttohan sudno. Soai leaba bargan ovttas guhká, earret eará čájálmasain Čázevulošnieida, mas lea vuosttaščájálmas Davvi-Norgga riemuin 2021, ja mii iská movt lea orrut čázi vuolde. Svalbardas soai barggaiga oktasaš áigumušain ahte oahpásmuvvat sudno mearrasámi árbbi ja dárkkistit dálkkádaga dili.
– Svalbard lea báiki gos dálkkádagas lea sáhka eallimis dahje jápmimis, ja gal lea balddihahtti makkár dilli lea. Ii fal midjiide, muhto min maŋisbohttiide.
Mun lean dearvvahan Ramona Salo oktii ovdal, lei bargobádji maid son lágidii NODA ovddas (Davvi-Norgga hábmen ja arkitektuvra guovddáš) mii lei Davvi-Norgga Dáiddamuseas dán jagi ođđajagimánus. Ulbmilin lei bargat nuoraide movt ođđasit hábmet ja manne ceavzinnákca bivttasindustriijas lea nu dehálaš. Diet lea juoga mii lea su vuorjan guhká, ii dušše álgoálbmotperspektiivvas, muhto go roahkkasii albmaláhkái go skuvllas oinnii Al Gore Unohis duohtavuohta (2996).
– Mii leat hábmejuvvon dan áiggis mas eallit, ja mis lea stuorát ovddasvástádus go goasse ge ovdal, son dadjá duođalaš jienain.
Seammás son oažžu liige fámu go doallá bargobájiid nuoraide. Son lasiha ahte sii dihtet measta eanet ceavzinnávcca birra go maid son dahká.
– Dat gal lea movttiidahtti, son dadjá ja boagusta.
Gažaldahkii guhte su projeavttain lea mearkkašan eanemusat sutnje dán rádjái, son vástida ahte ii okta ge livčče okta ge dain eará projeavttain boahtán áigái jus ii livčče “Sámi Diibmobealli”. Son lasiha ahte ii leat okta projeakta, muhto agibeaivvi mátki mas leat ieš guđet guovllut ja bisáneamit, gos sáhttá váldit fárrui diŋggaid ieš guđet sajis, páhkket ja váldit fárrui. Ja de vurket diehtovuorkái boahtteáiggi stuora ja unna projeavttaid várás.
Geainnu birra viidáset, muitala Salo ahte son lea ožžon taleantastipeandda Davvi-Norgga Seastinbáŋkkus, dan geavaha ođđa bivttasčoggosa hábmet. Šaddá go joatkkan“Sámi Diibmobealis”, eat vel dieđe, muhto eat mii sáhte dahkat eará go vuordit oaidnit mii de boahtá hábmejeaddjis ja tekstiila dáiddáris Biertaváris.
Intervju med tekstilkunstner og designer Ramona Salo, 2021
Foto av Ørjan Marakatt Bertelsen, Alberto Palladino, Tom Warner og Krystof Kalina.
Bærekraft er en viktig drivkraft i Ramona Salos design- og kunstnerskap. – Vi har et større ansvar enn før, sier kåfjordingen som har dratt inspirasjon fra sjøsamiske tradisjoner, samisk mytologi og urfolks tidsforståelse inn i tekstilkunsten.
Skrevet av Anna Kristiansen
Ramona Salo sitter foran en vegg av strikkede ullvotter i bygget som huser Birtavarre Husflidslag i Kåfjord. Det er seint september, høstsola skinner i Troms og vi møtes i rett tidsånd på Zoom. «Kåfjord-nettet», som Salo kaller det, er noe hakkete, men det er hverken uvanlig eller et problem. Hun har egen nøkkel til husfliden og har låst seg inne med lyset slått av, i tilfelle nysgjerrige forbipasserende kommer og banker på vinduet. For sånn er det i fjorden.
Den samiske halvtimen
Etter å ha oppnådd Master i design fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2018, har Ramona Salo allerede rukket å motta DOGA-merket nykommer (2018), blitt innkjøpt av Nasjonalmuseet og fått førsteplass ved designkonkurransen Diploma Selection i Praha (2018), for å nevne noe.
– Det er litt vanskelig å sette ord på hva det er jeg egentlig gjør, sier Salo med et smil.
I løpet av studietiden i Oslo fullførte hun et studie i kriminologi før hun fant ut at det var klær og tekstil hun ville holde på med. Hun hadde ingen kunnskaper om å sy fra før av, og det var ved en tilfeldighet at hun oppdaget at man kunne studere tekstil og klesdesign på det som nå er OsloMet.
Klær som talerør er et viktig aspekt ved hennes designskap, nesten slik det var når hun regelrett måtte dra hjem igjen for å skifte antrekk i friminuttene på skolen. Bare for å få ut budskapet, å gi en stemme til noe hun kanskje ikke turte si så høyt «way back then». Nå er stemmen til Salo tydelig som aldri før.
Hun minnes tilbake til tiden som barn når man skulle skrive hva man ville bli når man ble «stor». Ramona skulle bli disigner, fordi hun ikke visste hvordan hun skulle skrive designer, og det er på mange måter disigner Ramona har blitt. En uspesifikk designer, ifølge henne selv, noe ikke helt konkret, som skrider over flere uttrykksformer og kreative fagfelt, og blir til et sammensurium som utspiller seg i elegante og utfordrende uttrykk.
– Jeg tror jeg hadde lyst til å være litt som de andre også, å føle at jeg passa inn. Samtidig måtte jeg finne ut hva som skilte meg fra de andre, det som jeg nesten prøvde å gå litt bort fra og måtte da gå inn igjen på nytt – det var litt utfordrende.
Den samiske halvtimen (2018) er Salos avgangskolleksjon fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), altså hennes mastergradsprosjekt som hun påbegynte i 2016. Kolleksjonen har forankring i, og er inspirert av, sjøsamiske tradisjoner, samisk mytologi, urfolks tidsforståelse og tanken om å reise. Plaggene er underfundige, organiske og virker å ha dratt inspirasjon fra både skogen, fjellet og havet. Om man lar seg bli dratt med inn i tekstilene, med deres utforming, farger og mønster virker det som de forteller historier om mystiske steder, knutepunkter mellom flere håndverkstradisjoner og ulik tilhørighet.
Når vi snakker om prosjektet, og filosofien rundt, blir det tydelig at dette ikke har noen tydelig slutt. Det er et kontinuerlig og sirkulært prosjekt som Salo jobber med i bølger. Hun har selv jobbet på Oslo lufthavn i ti år under studiene, og har alltid vært fascinert av tid og reiser. Hun forteller at Den samiske halvtimen nesten fungerer som en slags reisekolleksjon på vei til eller i Sáivu, samenes paradis.
Arktisk ull og bærekraft
Tankene som ligger bak samtlige prosjekter Salo har begitt seg ut på omhandler på flere måter etikk og bærekraft rundt produksjon av materialer og idéen som formes og skapes fra det utgangspunktet. Ett av disse er Arctic Wool, et samarbeidsprosjekt mellom Salo, Løvli Naturull ved Ullkarderiet i Kåfjorddalen og Birtavarre Husflidslag.
I likhet med Den samiske halvtimen som bygger på nettopp en samisk halvtime – at man ikke helt følger den vestlige klokka, og at ting skjer i sitt eget tempo – gjør også produksjonen i Arctic Wool det. For her gjør de det meste fra bunnen av, så og si alt bortsett fra å holde sau selv. Med tre husflidslag fordelt på ca. 2000 innbyggere står engasjementet for tradisjonshåndverk sterkt i Kåfjord, og det reflekteres i slagordet "trust the local(s)".
I samarbeid med ullkarderiet har de behandlet ull på maskiner som må settes i gang manuelt. Den er uvasket og rå, og fargen på ulla er avhengig av fargen på sauen. Det eneste som finnes i ulla er lanolin. Ingenting tilsettes. Salo har blant annet strikket på strikkemaskin med dette rå, nærmest ubehandlede materialet, for å skape to jakker hun har designet med denne ulla i tankene. Jakkene har forskjellige uttrykk alt etter behandlingsmetode, hvor noe er strikket og annet er tovet.
– Jeg fikk jo en reality check over hvor lang tid ting tar, sier Salo, og legger til at tid definerer praksisen hennes.
Arctic Wool sprang ut fra et ønske om å begi seg ut på en ny utfordring. Landet hadde stengt ned, Salo hadde flyttet hjem tilbake til fjorden og var, som alle andre, lei av å ha påtvunget ferie. Hun visste at det fantes et gammelt ullkarderi i dalen, en familiebedrift drevet av Anders Løvli som tredjegenerasjons eier, og tok kontakt med han. Sammen ønsket de å belyse bærekraft, gjennom produkter skapt av lokale råvarer med lokal kunnskap.
– Jeg kommer jo fra et sjøsamisk sted som har et annet samisk uttrykk enn det man kanskje er mest vant til å se.
I den flerkulturelle fjorden, som tradisjonelt består av kvener, sjøsamer og nordmenn, er det ull som er stjernen. Salo forteller at hun ikke vil skape klær med mindre det er verdt det, og at hun ønsker bidra med noe som mangler, noe som ikke gir store fotavtrykk. Prosjektet har akkumulert stor aktivitet i bygda, hvor store og små har bidratt til prosjektet. De har blant annet arrangert aktivitetsdager og Spinnvill Rokkefestival, med tilreisende fra både fjernt og nært, og selv om dette storskala prosjektet har fått en slags naturlig slutt vil det ikke si at det er helt over likevel. På mange måter har det kanskje bare akkurat begynt.
Fremtida for de som kommer etter
I praksisen sin opererer Ramona Salo med scenekunst, tekstil, mote og workshops. Hele tiden om bærekraft. Det er et prosjekt og en praksis som har blitt større enn henne selv.
I den seneste tiden har hun også vært på et kunstnerresidens ved Artica Svalbard i et par måneders tid, nominert av Office for Contemporary Art Norway (OCA) med kunstnerkollega Katarina Skår Lisa. De har samarbeidet lenge, blant annet med forestillingen Čázevulošnieida – Undervannsjenta som hadde premiere under festspillene i Nord-Norge i 2021, og som utforsker hvordan det ville vært å leve under vann. På Svalbard arbeidet de med en felles intensjon om å både utforske sin sjøsamiske arv, men også å sjekke status på klima.
– Svalbard er et sted hvor klima betyr liv eller død, og man blir skremt av hvor ille det står til. Ikke for oss, men de som kommer etter.
Jeg har hilst på Ramona Salo en gang tidligere, under en workshop hun holdt i regi av NODA Nordnorsk Design- og Arkitektursenter på Nordnorsk Kunstmuseum i januar i år. Formålet da var å arbeide med redesign for unge og hvorfor bærekraft i klesindustrien er så viktig. Dette er noe som har hengt ved henne lenge, ikke bare gjennom et urfolksperspektiv, men fordi hun fikk en skikkelig stuck når hun så Al Gores An Inconvenient Truth (2006) på skolen.
– Vi er et resultat av tiden vi lever i, og vi har et større ansvar enn før, sier hun med alvor i stemmen.
Samtidig får hun en ekstra drivkraft når hun holder workshops for ungdommer, og legger til at de nesten kan mer om hva som er bærekraftig nå enn det hun gjør selv.
– Det er jo lovende, sier hun og ler.
På spørsmål om hvilke av hennes samtlige prosjekt som har betydd mest for henne så langt forteller hun at ingen av de andre prosjektene hadde vært til om det ikke var for Den samiske halvtimen. Hun legger til at det ikke bare er ett prosjekt, men heller en evigvarende reise med ulike destinasjoner og stopp, hvor hun kan ta med seg ting fra ulike steder, pakke det ned i bagasjen og ha det lagret i kunnskapsarsenalet til fremtidige små og store prosjekter.
Om veien videre forteller Salo at hun har fått talentstipend fra Sparebanken Nord-Norge, som går til en ny kolleksjon. Om det blir en forlengelse av Den samiske halvtimen vet vi ikke, men vi kan ikke gjøre annet enn å vente i spenning på hva det neste blir fra designeren og tekstilkunstneren fra Birtavarre.
