Klimakorridor fra Kautokeino
Intervju med Hilde Skancke Pedersen og Anitta Suikkari som står bak installasjonen og performancen RitDePassageUnnatural-Klimaterra. Verket hadde premiere i Kautokeino før det ble vist på Vårscenefest i Tromsø våren 2022.
Skrevet av Astrid Fadnes,
En korridor, plastnetting, kvelende skrik, surkling og et hint av forsiktig optimisme utgjør performance- og installasjonsverket RitDePassageUnnatural-Klimaterra, av og med Hilde Skancke Pedersen og Anitta Suikkari. Nærmere to år etter at ideen til performancen ble til, møter jeg kunstnerne før en forestående og etterlengtet premiere i hjembygda Kautokeino. Innenfor dørene til det gamle internatbygget til Guovdageainnu gilišillju (Kautokeino bygdetun) er de i ferd med å legge siste hånd på passasjen: en trang, rørformet tunnel dekket av ulike fargede og lyssatte plastmaterialer og som ender i et nær blendende lyst rom hvor oppstilte lavvostenger omgis av hvitt papir og stoff. Kunstnerne er selv en del av forestillingen, med kropper, kostymer og egne stemmer.
– Jeg ble typecastet som Moder Jord, utbryter Skancke Pedersen.
– Ja, mens jeg er søppeltrollet!, skyter Suikkari lattermildt inn.
Prosjektet ble opprinnelig laget for EadnámetMaid i 2020, et kunst- og samtalearrangement i regi av Dáiddadallu, det Kautokeino-baserte kunstnerkollektivet som både Skancke Pedersen og Suikkari er en del av. Den fysiske utformingen av passasjen, er inspirert av Dáiddadallus tidligere lokaler med en lang og smal korridor, forteller Suikkari.
– Jeg hadde lenge hatt en drøm om å bruke den korridoren! Og så hadde jeg glodd på den plasten de hadde utenfor, plastsekkene de leverte ved i. Når de klipper dem fra de store pallene, så blafrer den hvite plasten i vinden. De minner om innvollene til en fisk, og jeg tenkte lenge på å bruke dette i forbindelse med et prosjekt om forsøpling av havet.
Trent kunstpublikum
Da Dáiddadallu utlyste en open call for prosjekter til EadnámetMaid, som tematiserte vold og overgrep mot natur, inviterte Suikkari kunstnerkollegaen Skancke Pedersen med for å gjøre et prosjekt sammen. Som følge av pandemien ble arrangementet digitalt og dermed utgikk den planlagte performancen. I stedet dokumenterte de arbeidet i film, som foreløpig er blitt til en teaser og en ‘walkthrough’, som blant annet ble vist på Nuuk Nordisk kulturfestival i oktober 2021. Performancen i Kautokeino, blir dermed den første med publikum til stede.
Så vidt de vet er det første gang en sånn type performance, som en passasje, skal skje i Kautokeino. Kunstnerne mener likevel at det lokale publikummet er godt trent.
– Kauto-publikummet er faktisk vant til å møte kunst, for det er så mange kunstnere i bygda, sier Skancke Pedersen.
– Det er ikke alle plasser at folk kjøper dyr og ekte kunst i bryllupsgave. Jeg tror mange blir veldig opptatt av estetikk på grunn av det tradisjonelle i de samiske koftene, lua, smykkene, sølvet. Det er ikke en død tradisjon, her utvikler samekofta seg hele tida, fortsetter Skancke Pedersen og lanserer forsiktig en tese om at den frie utviklingen av den samiske estetikken har sammenheng med den åpne naturen, som gir folk et åpnere lynne.
I april transporterte de med seg scenografien til Tromsø for å vise forestillingen på Vårscenefest.
Økogudinnen
Det tematiske bakteppet for RitDePassageUnnatural-Klimaterra; klima, natur og kropp – er interessefelt de begge over mange år har hatt sentralt i sine kunstnerskap.
– Jeg har nesten hatt litt sånn stempel som ‘økogudinne’ som skriker om verdens undergang, forteller Suikkari lattermildt og de minnes begge oppsetningen Vargbruden i 1988, da hun paret seg med naturen på scenen.
Det er fra teaterscenen Suikkari har sin bakgrunn, primært som skuespiller og regissør – men hun understreker selv: arbeid med frie teatergrupper begrenses aldri til én oppgave eller rolle. Kalevala var Suikkaris første solo-oppsetning, produsert av Sampo Teater, en fri teatergruppe som hun selv startet sammen med teaterregissør og forfatter Mette Brantzeg. Sukkari har ellers hatt roller som instruktør, sydd kostymer, gjort teknikk og scenografi.
Den tverrkunstneriske tilnærmingen er også forankret i Hilde Skancke Pedersen sitt kunstnerskap. Som billedkunstner, forfatter, scenograf og kostymedesigner, arbeider hun med alt fra installasjon, maleri, collage, foto, film, scenetekster og utsmykninger av offentlig rom. Sistnevnte kategori ble kunstneren i 2001 tildelt en pris for: i det enorme veggmaleriet Luottat – Spor, et verk som er å se i plenumssalen på Sametinget, er arkeologiske spor fra samisk bo- og gravplasser etset inn i sink med oljefarger og bladgull.
Utstillingen hennes Vuoiŋŋastat/Åndedrag, som i år var del av påskefestivalen i Kautokeino, ble først stilt ut på Sámi Dáiddaguovddás (SDG) i 2021 og skal vises på SOFT galleri i Oslo i høst. Hun trekker selv paralleller mellom arbeider derfra og til hennes og Suikkaris pågående performance-prosjekt.
– Jeg lagde en kunstfilm i 2016, Eana, altså land. Igjen dukker naturen opp, forteller Skancke Pedersen og blar fram til et stillbilde fra filmen i utstillingskatalogen. Et svart-hvitt bilde viser deler av hennes egen kropp og hud, flankert av et fjellandskap.
– Der! Jeg er naken ute i sneen. Kroppen blir også åser og daler… Det er liksom min påstand i filmen – at vi er mennesker i natur. Vi må ta vare på naturen, for vi er også natur selv.
Et unaturlig overgangsrituale
Det veksles sømløst mellom humor og alvor i samtalen. Suikkari ler av sin karakter i RitDePassageUnnatural-Klimaterra, antrukket i plastnetting, og understreker muntert at tittelen faktisk ikke har noe å gjøre med klimakterie (overgangsalderen, journ.anm.), som mange spør om. KlimaTerra i tittelen, refererer til «jordens klima», og det rituelle overgangsritualet, er unaturlig – i og med at den er av plast, forklarer kunstnerne.
Det ligger en slags kommentar på forbrukersamfunnet og profittjag i verket, forklarer de, men understreker samtidig at de ikke ønsker å rette noen moralsk pekefinger. Den er i så fall like pekende mot dem selv: ved inngangen til passasjen, henger hundre boarding cards på veggen – alle har Suikkaris navn.
– Jeg henger ikke ut noen andre, jeg er like mye forbruker. Jeg skulle ønske vi kunne leve annerledes, men det er vanskelig, sånn som samfunnet er organisert, å leve hederlig. Min karakter, som liksom sitter fanget, er også fanget i seg selv. Med et nesten horeaktig kostyme kan du tenke at det er kvinnen som er fanget i sin egen søppel også, sier Suikkari.
Tarmen, har de etter hvert begynt å kalle passasjen de har skapt, forteller hun.
– Det er kobla også til egen kropp, og egen levemåte. Jeg fikk en kreftdiagnose for snart tre år siden, tarmkreft. Så det er denne forsøplingen av innvollene, ikke sant? Og likevel… jeg bruker plast. Jeg synes til og med det er litt vakkert!
Kunstproduksjon under pandemi
Koronapandemien har påvirket arbeidet deres, og de vedgår at det har vært tunge og ensomme perioder, samtidig har de begge så til de grader holdt produksjonen oppe.
– Det har vært ensomt, det har vært grusomt, det har vært berg og dal bane. Først nå, på andre siden av tunnelen, så ser jeg at jeg ikke har ligget på sofaen og drukket vin – jeg har gjort masse! Jeg har vært med i fire ulike kameraproduksjoner, en performance og nå har jeg solopremiere, forteller Suikkari.
For mange kunstnere gjorde nok pandemien at man lukta på andre former, fordi man måtte jobbe hjemme. Begrensningene lagde forutsetningene, og gav andre muligheter, mener de.
– Billedkunstere jobber jo veldig mye alene, så det var ikke samme sjokket som det nok var for blant annet scenekunstnere, sier Skancke Pedersen, som med hjelp av to kunstnerassistenter – hennes to nærkontakter – blant annet brukte tida på å jobbe fram utstillingen Vuoiŋŋastat/Åndedrag på SDG.
Samtidig har pandemien også aktualisert RitDePassageUnnatural-Klimaterra, forteller de.
– Også korona er menneskeskapt, går vi ut ifra. De her våtmarkedene, og måter vi behandler ville dyr på. Det har også en sammenheng – og vi begynte å tenke: hvorfor oppstår dette? Og at det ikke er tilfeldig. At alt dette skjer på grunn av måten vi jobber mot stadig økt profitt, mener Skancke Pedersen, som samtidig tror karakteren hennes i forestillingen uttrykker en forsiktig optimisme.
Gjenbruk
Den forsiktige optimismen kan man på et vis også fornemme i Skancke Pedersens kunstneriske tilnærming. I likhet med en sterk tverrfaglighet, kjennetegnes hennes kunstnerskap også av gjenbruk. Som i verket Bassi várri – Sacred Mountain, hvor gjenbrukte klær er bearbeidet til et tekstilverk som forestiller et fjellmassiv, eller Magic Carpet, et teppe av sammensydde pillebeholdere – samlet inn av privatpersoner og på sykehus av kunstneren selv. Også i RitDePassageUnnatural-Klimaterra er store deler av scenografien laget av gjenbruksmaterialer, som lavvostengene og tekstilene i det hvite rommet hvor karakteren til Skancke Pedersen framtrer.
– Min karakter har et veldig stort ansvar for livet. Ikke bare naturen, men også menneskene, mener Skancke Pedersen, og Suikkari følger opp:
– Ja, vi prøver kanskje stille spørsmål; finnes det er et alternativ? Finnes det noe i den andre enden? Kan vi komme tilbake til en ren tilværelse?
Dáiddadállus betydning i Kautokeino
Kunstnernes navn dukker ofte opp sammen i produksjoner. De har mange samarbeid bak seg, blant annet gjennom det samiske nasjonalteateret Beaivváš. Skancke Pedersen har vært scenograf og kostymedesigner på stykker Suikkari har vært med på – som igjen har hatt regi på stykker basert på Skancke Pedersens scenetekster. Til forestillingen Mun lean Inanna fra 2014, skrevet og framført av Suikkari, og regissert av Haukur J. Gunnarsson, lagde Skancke Pedersen det Suikkari beskriver som en fantastisk scenografi.
– Jeg fikk bestilling om at jeg måtte lage en scenografi som måtte gå som flyfrakt. Jeg liker sånne begrenseninger, og dette ble til et teppe satt sammen av mange ulike tekstiler…et world web, forklarer Skancke Pedersen.
Og teppet ble virkelig et world web, med forestillinger i Dehli, India, Bangladesh og Guatemala. Suikkari nevner noe om en asiatisk grensestasjon, der det vevde teppet ble rullet ut i hallen og bare så vidt slapp fordi de bevæpnede og strenge tollvaktene. Nå skal også dette teppet gjenbrukes – som et verk i Skancke Pedersens utstilling.
Skancke Pedersen har bodd i Kautokeino siden 2002, Suikkari siden 1995, og på spørsmål hvilken betydning det nå åtte år gamle kunstnerkollektivet Dáiddadallu har for bygda og kommunen, understreker Skancke Pedersen det internasjonale aspektet. Kollektivet skaper stor interesse både i inn- og utland, med den samiske deltakelsen i den pågående Veneziabiennalen som et nærliggende og godt eksempel. For kunstnerne selv, er tverrfagligheten og samarbeidet som Dáiddadallu tilrettelegger, verdifullt.
– Jeg synes de uttrykker det så fint selv, Máret Ánne Sara og Elle Sofe Sara, om hvorfor de starta Dáiddadallu. I stedet for å måtte flytte herifra, så ville de heller satse sammen på kunsten. Starte Dáiddadallu som et møtepunkt, for at det skal være mulig å være her. Samle kreftene. Der er man kanskje litt nå. At det er meningsfylt å være hjemme, sier Suikkari.
