GJENKJENNELIGE UNDRINGER RUNDT TINGENES TILSTAND
Anmeldelse av Den 77. Nordnorske Kunstutstilling – Nordnorsken på Galleri Nord-Norge, arrangert av Bodø Kunstforening, 10. november 2023–14. januar 2024, Harstad.
Den stadig tilbakevendende tematikken om hvordan vi som mennesker forholder oss til resten av naturen rundt oss er ikke uventet til stede også i Den 77. Nordnorske Kunstutstilling – Nordnorsken. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men heldigvis finnes det også noen friske pust.
Skrevet av Anna Kristiansen
Blant de 124 kunstnerne som søkte om deltakelse i årets Nordnorsken, har omtrent 30 av dem – både debutanter og gjengangere – fått levere bidrag til utgaven som nå vises i Harstad. Et eksempel på sistnevnte møter vi i Philipp Spillmann, som stiller ut for femte gang, denne gangen med skulpturen Shell (2022). Verket, som er en tydelig kommentar til utnyttelsen av ressursene langs kysten, består av restene av en guloransje petroleumsbasert plasttrålkule som er håndskåret til å ligne logoen til det multinasjonale oljeselskapet Shell plc, med det utskårne og forseggjorte plasttrålkuleskjellet ved siden av. Shell er et sterkt verk både i konfronterende uttrykk, underliggende mening og utførelse, og jeg kan godt forstå at Spillmann er antatt for n-te gang.
Spillmanns skulptur er plassert på mesaninen i Galleri Nord-Norge – som for øvrig er et spennende lokale, både med tanke på historie og arkitektur. Den ombygde svømmehallen i Harstad fra 1958, opprinnelig tegnet av arkitekt Jan Inge Hovig (1920–1977), med sine monumentale glassfasader fra gulv til tak, ut mot gata, havet og fjellene, er noe helt eget. Lyden bærer godt, og følgelig blir særlig det åpne «hovedrommet» i galleriets første etasje også brukt til konserter og lignende. Det er imidlertid vanskelig å installere kunstutstillinger i rommet på en tilfredsstillende måte, noe også denne utstillingen bærer preg av. De to verkene Flyt 1 (2022) og With love for culture (2021–2022) av henholdsvis Christin Løkke og Bente Valentinsen Dankertsen som er utstilt liggende rett på gulvet, virker noe malplassert i det ellers store rommet.
Hovedrommet åpnes med verkene Solnedgang (2022) og Uten tittel (2022) på veggen til høyre, begge av Harstad-kunstneren Ole Johannes Mofoss. Et kontemporært lydspor (som vi skal komme tilbake til) spiller i bakgrunnen og setter tonen for fortolkning med sine mørke, dype toner, akkompagnert av en vibrafon som minner om dråper som faller. Oljemaleriet Solnedgang, som jeg ser på mens jeg lytter til dette, viser en figur i dress flytende i et tjern. Det er som om det eneste som står på figurens agenda er å komme seg sporenstreks ut i marka. Det spiller fint med motivet til tegningen Uten tittel, som illustrerer en ensom skikkelse som ser ned mot en stor ulveflokk og en brutalistisk konstruksjon med store glassfasader, plantet på et berg av stein. Skikkelsen blir, i likhet med figuren i tjernet, et bilde på lengsel, eller dragning, mot det ville. Kanskje til og med et ønske om å se tilbake og komme i kontakt med den omverdenen som fantes før kapitalismens og utbyggernes inntog. Her må jeg si at tegningen har litt å gå på, mens oljemaleriet er mer levende i uttrykk. Likevel er det interessant å se to svært ulike uttrykksformer og kvaliteter fra samme kunstner.
Den nevnte lyden lokaliserer jeg etter hvert i Adam Sébires videoverk anthropoScene VIII: Escape Velocity (2022). Verket viser en person filmet i fugleperspektiv, som forsøker å krysse det som ligner havis, med en rekke bobler og sprekker. Personen går konsekvent på isens skjøreste partier, og verket blir slik en åpenbar metafor på vår tid og tingenes tilstand, hvor verden vi lever i er en tikkende bombe som – takket være oss selv – både koker opp og fryser ned i et vanvittig tempo. I likhet med Sébire har også Stein Henningsen i performancen og videoverket No Footprints (2021) en lignende kommentar til menneskets uansvarlighet: Vi ser Henningsen som forsøker å krysse et vidstrakt arktisk vinterlandskap på Svalbard ved bruk av to lange planker, uten å legge igjen et eneste fotavtrykk.
Det er interessant å se disse to arbeidene i lys av Oda Bremnes’ Life forces (2020), som er en liten skulptur bestående av en ombygd radio med en antenne som roterer i sirkel. Så fort jeg kommer i nærheten av den lager den robotlignende lyder, og jeg klarer ikke helt å finne ut av om den har en sensor som plukker opp signaler eller om den er programmert til å fungere slik. Først etter å ha gått frem og tilbake et utall ganger, leser jeg i utstillingskatalogen at jo, den er programmert. Det er som om skulpturen sonderer rundt og lurer på om det i det hele tatt er noen hjemme – noe jeg leser som en forlengende kommentar til problematikken som kom frem i de ovennevnte verkene av Henningsen og Sébire.
Det er helt klart en felles økosentrisk «nerve» i Nordnorsken anno 2023, der det i større eller mindre grad pekes på bruk-og-kast-samfunnet, global oppvarming og det at nordområdene er spesielt utsatte. Mest interessant er imidlertid de mer subtile arbeidene som klarer å dra tankene i flere retninger. Et eksempel er Bente Valentinsen Dankertsens With love for culture (2021–2022) – en hjortefell, tilsynelatende varsomt behandlet og brodert med nitide korssting (av sener?) – som er plassert på gulvet i hovedrommet. Det som er særlig overraskende, og hyggelig, er at Dankertsen inviterer publikum til å ta på verket. «At hun tør», tenker jeg mens jeg forsiktig kjenner på hvor tynn denne behandlede huden faktisk er. Jeg jobber selv med samlingsforvaltning i museumsfeltet, og for meg stritter alt imot at publikum faktisk skal være delaktig på denne måten. Samtidig viser definitivt Dankertsen oss noe viktig her, nemlig hvordan berøringen kan skape nærhet til materialene og ny forståelse for håndverket.
Dessuten vil jeg trekke frem Øystein Pålsønn Lønviks Å hoill opp eller å hoill igjen (2021), som er et friskt pust i utstillingen. Bestående av en lastestropp som holder sammen to skulpturelle objekter – av tilhugget stein og nøye beskåret tre – skapes et spenningspunkt som sender en klar beskjed om at naturmaterialene våre er sterke, men også utsatte. Slik fungerer det som et resymé for hele utstillingen, men det flertydige verket kan også leses som metaforer på ulike deler av livet, som for eksempel det å arbeide som kunstner.
Oppsummert kan man si at årets utgave av Nordnorsken viser et nysgjerrig, kritisk og kontemplerende kunstfelt her i nord, og vandreutstillingen er på alle måter en hyllest til dette feltet. En rekke tegninger, linoleumssnitt, fotografier (til og med et ambrotypi), silketrykk og broderi, for å nevne noe, illustrerer bredden i materialer og uttrykksformer blant videoinstallasjonene, kunstbøkene og skulpturene. Det er mye å se, og jeg synes utvalget stort sett har vært bra med tanke på den store variasjonen.
Til tross for dette bugnende fatet er det likevel mangel på enkelte verk som av uvisse årsaker ikke har blitt med til siste stopp i Harstad. Jeg savnet for eksempel å se, og høre, lydverket FLYTEMØNSTER / FLYTEMØNSTER / FLÆÐIMYNSTUR (2022) av Inger Emilie Solheim og Tom Christian Lillebø, i tillegg til Åsne Kummeneje Mellems verk Tieto (2022). Både Lillebø og Kummeneje Mellem var debutanter i Nordnorsken i år, og da er det særlig synd at vi ikke får oppleve disse.
