TORIL JOHANNESSEN: I BEREDSKAPENS SKYGGE
Intervju med Toril Johannessen
Paradoksene i ideen om at militær opprustning skaper trygghet, har de siste årene preget kunstnerskapet til Toril Johannessen. Men etter flere års dypdykking i forsvarspolitiske spørsmål og narrativ, beveger kunstneren seg nå mot et veiskille.
Spor fra et mangefasettert kunstnerskap som har vært rotfestet i både Nord-Norge og i Bergen, preger atelieret til kunstner Toril Johannessen, som sammen med en rekke andre kunstnere er del av atelierfellesskapet Aldea på Nordnes i Bergen sentrum. Et stort vindu innerst i rommet strekker seg fra tak til gulv og gir utsikt til bølger og fjord. En stor trekasse bugner over av militært tekstilmateriell fra hennes seneste prosjekter, og på et arbeidsbord ligger en bunke med kart som Johannessen er i gang med å brette. De skal hun sende ut til bidragsytere i sitt seneste kartprosjekt, som en vennlig gest.
Johannessen arbeider gjennom ulike medier og materialer, alltid med en nysgjerrighet for hvordan verden blir representert og forstått. I sommer har hun vært aktuell med utstillingen Avskrekking og beroligelse ved Tromsø Kunstforening, en videreføring av festspillutstillingen (med samme tittel) i Bergen året før.
Krigshistorien som kom til syne
Våren 2020 fikk Johannessen to forespørsler som skulle prege retningen på kunstnerskapet hennes de neste årene. Den ene handlet om et minnestedsprosjekt for sovjetiske krigsfanger på Saltfjellet, den andre om et forslag til kunst til den militære delen av Evenes flystasjon gjennom KORO (Kunst i offentlige rom).
Minnestedsprosjektet ved Bjørnelva ble initiert av Riksantikvaren, Nordland fylkeskommune, Narviksenteret og Nordlandsmuseet i samarbeid med det norsk-russiske prosjektet Kult2. Johannessen ble invitert sammen med arkitekt Tatjana Gorbachewskaja. De fikk i oppgave å gi form til et minnested for de sovjetiske krigsfangene som, under umenneskelige forhold, ble satt til å bygge Nordlandsbanen under andre verdenskrig. Over 13 000 sovjetiske krigsfanger døde i fangenskap i Norge, og svært mange av dem ble begravet i fellesgraver.
Over 50 fangeleirer for sovjetiske krigsfanger fantes i Nordland, og Bjørnelva var én av dem. Johannessen kan fortelle at det opprinnelig sto et betongmonument ved Bjørnelva som ble reist av de overlevende etter frigjøringen. Dette monumentet ble senere sprengt i stykker med dynamitt av norske myndigheter i det som ble omtalt som en «opprydningsaksjon».
– Historien om krigsfangene kjente jeg lite til, og det var den historien som skulle løftes fram og forskes på. Det å lage et minnested var siste del av et flerårig forskningsprosjekt. Det gjorde meg klar over en historie fra min egen landsdel, mitt nærområde, som ikke har vært synlig eller snakket om.
For Johannessen ble det en sterk opplevelse å oppdage denne historien. Sammen med Gorbachewskaja utviklet hun en idé til et minnested som både skulle synliggjøre ruinene i terrenget og gi rom for ettertanke. En trapp skulle føre opp til et utsiktspunkt der man kunne titte utover de opprinnelige minnestrukturene. Spiselige vekster skulle plantes som en påminnelse om sulten fangene led under, og landskapet skulle i seg selv bære fortellingen videre.
Men i 2022 ble prosjektet stanset. En konsekvensutredning viste at det kunne komme i konflikt med reindriften i området, og i tillegg hadde Russland igangsatt sin fullskala invasjon av Ukraina, noe som endret den politiske situasjonen og sanksjonerte norsk-russiske samarbeidsprosjekter.
– Jeg var helt enig i avgjørelsen da den kom, men jeg kjente likevel en slags sorg over historiens gang. Prosjektet handlet om å gi synlighet til historien og ofrene, men igjen var ikke tiden moden.
Kunst i militære landskap
Parallelt med minnestedsprosjektet ved Bjørnelva, ble Johannessen plukket ut som en av de inviterte kunstnerne i KORO-prosjektet ved Evenes flystasjon. Der skulle Forsvaret ruste opp for nye oppgaver i nord, blant annet base for kampflyet F-35 og for de maritime overvåkningsflyene P-8, som skulle ta over for P-3 Orion-flyene som tidligere var stasjonert på Andøya i Vesterålen.
– Det eksisterte allerede en friksjon rundt prosjektet ettersom en hel skvadron skulle flyttes fra Andøya til Evenes. Jeg måtte spørre meg selv: Hvordan skal jeg gå inn i det å lage kunst for det offentlige rom, men i en lukket kontekst, med Forsvaret og KORO som oppdragsgivere? Jeg tenkte mye på hvordan denne konteksten påvirket meg som kunstner, og hva som egentlig var relevant å si gjennom kunsten i en setting som dette. Det eksisterte en del tvil i den prosessen.
Da pandemien kom, fikk Johannessen tid til å tenke over spørsmålene hun satt på. Et drøyt år senere fikk hun besøkt Andøya og sett noen av bildene fra 333-skvadronen som var tilgjengeliggjort for prosjektet.
– Jeg fikk en omvisning og litt mer forståelse for hva dette arkivet var. Det var vel da jeg ble klar over at jeg ikke ønsket å gå inn i materialet fra Forsvarets innside, men heller arbeide med det sivile perspektivet. Det er det perspektivet som jeg selv har hatt ved å bo i en region der Forsvaret har vært så tett på, men likevel vært noe jeg har visst veldig lite om. Sånn kom jeg fram til at jeg ønsket å jobbe med stedsnavn og kart.
Du nevner at innsideperspektivet kjentes feil. Hva handlet dette egentlig om?
– Jeg tror faktisk det handlet om integritet. Hva kan jeg si noe om, med hele meg, som er relevant både for de som jobber på flystasjonen og for et publikum utenfor flystasjonen? Det var derfor jeg valgte å jobbe med reproduserbare bilder som format, altså silketrykk. Da kunne jeg forsikre meg om at kunsten som skulle vises på flystasjonen, som jo hadde begrenset adgang, ikke forble eksklusiv for flystasjonen, men også kunne vises i andre settinger og tilgjengeliggjøres for flere gjennom andre prosjekter.
Mellom avskrekking og beroligelse
Disse to prosjektene, minnestedsarbeidet og KORO-prosjektet, dannet grunnlaget for festspillutstillingen Avskrekking og beroligelse som senere har oppstått i nye utgaver ved Tromsø Kunstforening og Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær.
Tittelen er hentet fra doktrinen som har preget norsk sikkerhetspolitikk siden 1950-tallet. Johannessen forteller om en enkel idé: Militær opprustning skal virke avskrekkende på potensielle fiender, samtidig som man gjennom andre tiltak som selvpålagte restriksjoner og kultursamarbeid beroliger fienden med at man ikke har til hensikt å angripe.
– Jeg ble slått av dobbeltheten som ligger i det sikkerhetspolitiske begrepet avskrekking og beroligelse, men også av paradokset, at den lovnaden om trygghet som gis til egen befolkning gjennom militær opprustning, samtidig er så skremmende og potensielt voldelig.
Både Johannessen og undertegnede befant seg i Kirkenes dagen da Russlands fullskala invasjon av Ukraina fant sted. Vi var på Barents Spektakel, en festival som fremmer norsk-russisk kultursamarbeid.
Hvordan opplevde du det å være i Kirkenes på det tidspunktet?
– Jeg synes det er rystende på et større menneskelig nivå at noen må oppleve krig, men også rystende å være så tett på i Kirkenes, der utøvelsen av naboskapet er så sterk. Jeg skjønte jo at dette endret alt for veldig mange av de som bor litt tettere på grensa.
Å materialisere det kontrastfylte
Preget av invasjonen i Russland og forsvarspolitiske diskurser i mediebildet, var Johannessen tilbake i Bergen og arbeidet opp mot festspillutstillingen. Hun var nå interessert i å materialisere det kontrastfylte spennet mellom avskrekking og beroligelse ved å lage filleryer av militært overskuddsmateriell. På den ene siden omfavnet hun det omsorgsfulle, det selvlærte og det hjemlige som en fillerye innehar, på den andre undersøkte hun den harde sannheten bak de militære restmaterialenes bruksområde.
– I filleryene ligger meningen konservert i materialet og teknikken, og dette på et vis som ligger veldig nært meg. Filleryer er noe jeg har vokst opp med, rett og slett, sier Johannessen og finner fram en pose fylt med fargerike eksemplarer på atelieret sitt.
– Disse er fra min bestemor. Da jeg begynte å studere disse nøyere og ta ut litt av tekstilen for å knytte dem opp på nytt, så dukket det opp så mange variasjoner av mønstre og kvaliteter at jeg måtte gå grundigere til verks og undersøke dem. Det tok tid. All historien som ligger lagret i materialene begynte å krysskoble seg med det militære i hodet mitt.
Å veve selv var helt nytt for Johannessen. Hun fikk lånt én vev, kjøpt en annen, og gikk i gang med produksjon av filleryer til festspillutstillingen. To assistenter ble til tre, og fra november til mai kjørte de en fabrikk med klippestasjon og vevstasjon for å produsere nok filleryer til å dekke hele gulvet i overlyssalen på Bergen Kunsthall.
– Mange som har vært i Forsvaret har sagt at de kjente igjen lukta og fargene, og at møtet med filleryene vekket minner, en slags kroppslig tilnærming til materialet som jeg syntes var interessant fordi mange andre hadde helt andre tilnærminger og tolkninger av det. Det å ta i dette prosjektet med hendene, rent fysisk, var viktig for meg. Jeg liker å bruke prosjekter på den måten, at jeg lærer noe, og nå lærte jeg meg å veve filleryer.
Blir det også en personlig måte å møte tematikken på? At du viderefører noe bestemoren din har holdt på med, samtidig som du aktiverer egne minner, i det som nærmest kan være uoverskuelige tematikker?
– Ja, det tror jeg. Og en annen ting å tenke på er at det å bruke militært overskuddsmateriell sivilt, faktisk er en etterkrigstidsaktivitet. Det er masse produksjon i urolige tider, og så er det et stort overskuddslager etterpå som blir spredt ut. Sånn sett er det helt utidsmessig, men kanskje likevel forhåpningsfullt?
Utstillingen var et forsøk på å utforske dette paradokset estetisk og materielt – vevde tepper, planter, fotografier, kart og eget arkivmateriale satt sammen på et vis der tråder fra fortid og nåtid krysser hverandre.
I Bergen ble utstillingen presentert i en tid da krigen i Ukraina preget nyhetsbildet daglig og publikum leste verkene gjennom samtidens linse: den militære opprustningen, frykten for eskalering, men også behovet for å forstå historiske erfaringer.
Notater som kunstnerisk metode
Da utstillingen flyttet til Tromsø kunstforening sommeren 2025, ble den supplert med boken Notater fra den dype til den kalde freden 1989–2025 (2025) som man kunne lese i utstillingslokalet. Boken er bundet av Hans Ragnar Mathisen / Elle-Hánsa som satte sitt preg på den, for eksempel ved å trekke den med en av sine egne skjorter. Bidraget til Mathisen gir boken en ekstra dimensjon. Kjent for sine kart og bøker, har Mathisen gjennom flere tiår arbeidet med å synliggjøre samiske perspektiver. Boken knytter derfor sammen ulike tradisjoner og fortellinger.
– Jeg ville at boken i utstillingen skulle få en fysisk form som bar preg av omsorg og håndverk. At den skulle være mer enn bare en trykksak, sier Johannessen som legger til at dette fortsatt er årets høydepunkt for henne.
Innholdsmessig blander boken dagbokoppføringer, notater fra barndommen i Nord-Norge, en ungdomstid som aktivist og andre minner med fotografier og anekdoter. Sammen blir dette til en personlig beretning som vever sammen Johannessens eget liv med de geopolitiske tilstandene hun har levd tett på. Innholdet er for øvrig også del av publikasjonen Avskrekking og beroligelse, produsert i forbindelse med festspillutstillingen, og utgitt i september 2025 av Mondo Books og Bergen Kunsthall. At denne publikasjonen ble klar først i år, har sine grunner.
– Materialet i boka var ikke ferdig modnet i fjor for å kunne inkluderes i festspillutstillingen. Jeg trengte mer tid til å finne formen. Det er det som er givende med å jobbe med noe over lengre tid, at du kan justere, endre og la materialet finne formen sin etter hvert.
Men boken markerer også et slags skifte i Johannessens praksis. Tidligere har hun ofte arbeidet mer analytisk, journalistisk, med arkivmateriale, med vitenskapshistorie og med lange researchprosesser. Nå trer det personlige tydeligere fram.
– Jeg hadde samlet på mye som dukket opp fra kjeller og garasje. Notater skrevet av meg opp gjennom tiden. Jeg trengte litt tid på å plassere meg selv inn i historien, inn i selve verket.
I boka lar du tvilen i dine prosesser komme til syne, og også slik lar du det personlige innta prosjektet. Hvordan opplever du å åpne opp og dele dette?
– Det synes jeg ikke er vanskelig. Tvilen har vært med meg så lenge. Under festspillutstillingen snakket jeg også om dette i samtale og intervju, men de elementene var ikke med i utstillingen. Ting flettet seg inn i hverandre på en eller annen måte. Jeg hadde allerede gått og bakt på dette konfliktfylte materialet. Både personlig, politisk og kunstnerisk. Det var kanskje det som raknet nå de siste årene. Uten at jeg har tenkt på det, har jeg hatt en forestilling om at fred og åpenhet er den veien vi går sammen, men så er det ikke det nå, og disse tankene ble ved meg i arbeidet med disse prosjektene.
Vil skape varme
I arbeidet med bokprosjektet kjente Johannessen at et eller annet i henne ble trigget av å se på gamle bilder fra svunne tider, og nå har kunstneren for alvor tatt et steg ut av forsvarspolitikk og militærets spor i folk og landskap.
– Jeg møtte meg selv som 14–15-åring ved å gå gjennom materialet. Og det var jo dypt forstyrrende, og litt morsomt og sørgelig og alt det der. Disse helt private bildene vil jeg jobbe videre med nå.
Johannessen er en av fire kunstnere nominert til Lorck Schive Kunstpris 2025 og prosjektet hun arbeider med når vi møtes, blir mulig å oppleve hos Trondheim kunstmuseum fram til 4. januar 2026. Hun forteller at i dette nye prosjektet vil bildene bli fullstendig abstrahert i en prosess der hun skal lage skulpturer av skyggene i bildene, vise fram det man vanligvis ikke ser på et bilde.
– Det blir noen furuskulpturer som jeg skal lage på en altfor komplisert måte.
Hvordan da?
– Det er en metode som er inspirert av en 1800-talls fotoskulpturmetode, fotogrammetri. Man skjærer treplankene til kiler, så skjærer man ut konturer i kilene og setter det hele sammen til det blir en abstrakt figur til slutt. Det blir masse restemateriale som jeg tenker å kutte opp og legge i vedsekker slik at vi kan lage bål utenfor museet som vi kan varme oss ved.
Varmen blir et viktig element når arbeidene skal stilles ut på Trondheim kunstmuseum.
– Da jeg var på befaring i fjor, oppdaget jeg at rommet var veldig kaldt. Det fikk meg til å ønske å jobbe med temperatur på en eller annen måte. Så der er jeg nå. Etter alt det militære, trengte jeg et lite skritt til siden.
I den tiden vi lever i, i uroen rundt oss, hva tenker du at kunsten kan bidra med?
– Kunst kan bidra med å dele kunnskap, protestere og reflektere over samfunnsmessige forhold, men når tilværelsen blir overveldende, så kan kunsten også være et rom for å komme i kontakt med livet og seg selv. Og om man klarer å invitere en betrakter inn i de prosessene, så tror jeg vi bedre kan klare å huske på at vi er mennesker, utover politikken og strukturene rundt oss. Veldig mye mening ligger i det taktile og det å bare være i verden.
Det handler kanskje om akkurat det, å sjekke inn, hva trengs her og nå, i kropp og sinn?
– Ja! Akkurat nå har jeg vært nødt til å ikke trekke inn så mye mer av verden utenfor i det jeg arbeider med.
Det tror jeg mange kjenner på, men det er kanskje litt vanskelig å si det høyt? Burde vi ikke klare å ta inn det som skjer?
– Nettopp, det føles litt skamfullt, i en verden som brenner, at man kan velge å ikke bruke enhver anledning til å snakke om de store tingene. Jeg vil bare skape litt varme akkurat nå.
Når noe er så komplekst og vanskelig å ta innover seg, så kan kanskje litt varme hjelpe oss på veien. Ulike formspråk og uttrykk utgjør en kompleksitet som vi kanskje trenger i møte med det som kan være vanskelig å ta innover seg?
– Ja, de utfyller hverandre, de eksplisitte og mer introverte arbeidene og uttrykkene. Jeg tror ikke at vi alle må gjøre det på den ene eller den andre måten, det mener jeg med kunst også, det er så mange forskjellige uttrykk og måter å skape på, som alle er givende for en mangfoldig og rik kultur. Og kanskje trenger vi også helt andre ting nå. For å se at det finnes …
Håp?
– Ja.
Teksten er produsert i samarbeid med tidsskriftet Kunsthåndverk.
