Selkolla biter tilbake
Anmeldelse av Ei flytende linje ～ En svevende sirkel, Sunneva Elvarsdóttir, Kurant Visningsrom, 21. august–7. september 2025, Tromsø.
Den islandske folkeeventyrfiguren Selkolla får nytt liv i Sunneva Elvarsdóttirs grasiøse og forkrøplete silkearbeider.
Skrevet av Ane Marte Ryeng
Hoveddelen av Sunneva Elvarsdóttirs utstilling hos Kurant Visningsrom er gjort på stivet og plantefarget silke, der ingredienser som blant annet bønner og løk er med på å skape en jordlig pastellpalett for utstillingen. Idet du kommer inn døren, går du nærmest rett inn i installasjonen Akse (2025), bestående av åtte silkekleder hengende i en halvsirkel fra taket. Silken puster levende idet du passerer dem. To av de åtte silkekledene er inntørkede, avstivet med ingredienser man har i hjemmet (potetmel, bakepulver o.l.).
En påmalt stilisert kvinnekropp med selhode peker seg ut på et av kledene. Det glitrer av stener i øynene, brystene og underlivet mens metalliske, påsydde tårer «renner» fra øynene. Motiver fra de andre kledene viser blant annet påbroderte liggende og fallende figurer formet likt hullmønsteret i en fiolin. Funksjonen til slike hullmønster er å slippe ut lydene som skapes inne i instrumentet. I Elvarsdóttirs klede er imidlertid instrumentet borte, og bare porten til lyden står igjen. I et annet ser vi et ansikt, tittende opp mot en hånd som kommer gripende ovenfra.
Ikke før jeg kom hjem begynte jeg å undre på hvorfor det var montert opp en skinnende stang i krom sentrert i denne installasjonen. Fastmontert i gulv og tak var dette noe som først forbigikk meg som ikke annet enn en bærende konstruksjon for bygget, som brått ble senter for installasjonen. Til tross for sin skinnende kontrast til silken (i alle dens variasjoner), bærer stangen likevel på den samme sensuelle kvinnelige brodden som for meg er en tilbakevendende tematikk i utstillingen. Silkekledene beveger seg i akse rundt en stang som ofte forbindes med erotisk dans og som videre kan oppleves både objektiviserende og kvinnefrigjørende – alt etter hvordan man ser på det.
Utstillingens andre rom fylles av et atmosfærisk og tidvis ominøst og hjemsøkende lydverk av Sigve Karlsen og Egill B. Elvarsson, kun avbrutt av lang stillhet før den gjenopptas. Selhoder stikker ut av veggen og opp av gulvet. De fremstår både levende og observerende, og samtidig som jakttrofeer.
En sentral del av utstillingen er fremstillingen av folkeeventyrfiguren Selkolla. Ikke mindre enn fem av verkene bærer nettopp denne tittelen. Selkolla i folkeeventyrene viser til et fryktet overnaturlig vesen, en vilter djevelaktig kvinne som noen ganger blir sett med selhode. Forkledd forfører Selkolla menn, som er uvitende om at det er henne – ikke så fryktelig ulik huldra. I et av de mer kjente fortellingene ble Selkolla drevet vekk av en biskop og sank ned i jorden på stedet. Er det dette vi er vitne til her, med selene som tilsynelatende kommer opp av – eller synker ned i – gulvet?
I knehøyde, på små halvvegger som deler opp rommet, er det to små fotografier av seler i akvarium. Det ene fotografiet, Sel i akvarium (1991), (for øvrig et funnet foto), viser en sel som i mine menneskelige øyne fremstår som ubekvem og stillestående. Som en moderne videreføring av folkeeventyrene er den frie, sensuelle Selkolla fanget i et observatorium for betalende skuelystne, ikke helt ulikt assosiasjonene jeg fikk i møte med installasjonen Akse som innledet utstillingen. Det andre fotografiet, Sel i akvarium (2020), er mer abstrakt, uklart – kanskje illustrerer det et angrep på observatøren og en flukt for kvinnen ut i friheten?
Det er ingen tvil om at det ligger interesse for materiell utforskning bak de skulpturelle arbeidene, der Elvarsdóttir har lekt seg med naturlige plantefargingsmidler og avstivingsmetoder til utformingen av tekstilene. Når disse biologiske prosessene får møte mytologi og folkeeventyr, viser det ikke bare til en linje mellom natur og kultur. Også tanker omkring objektivisering og (kvinne)frigjøring manes frem i Elvarsdóttirs silkearbeider, som her forteller historien om den djevelaktige og forføreriske kvinnen som skal drives bort, som blir fortiet, som blir et jakttrofé på veggen, som er et dyr i bur – men som også biter tilbake.
