Tjukke slekta i skeiv versjon
Anmeldelse av Open Out festival 2025 – Chosen Families, festivalutstilling, 13.–20. september 2025, Tromsø Kunstforening
Er «den valgte familien» et klamt safe space eller et åpent rom?
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
«Avskaffe familien? Du kan like gjerne avskaffe tyngdekraften eller avskaffe Gud», skriver tysk-britiske Sophie Lewis i Abolish the Family: A Manifesto for Care and Liberation (2022), der hun tar til orde for en avvikling av familien som konsept og samfunnsinstitusjon. Lewis sporer dagens familiestrukturer tilbake til 1800-tallets kjernefamilieforestillinger og beskriver de kapitalistiske årsakssammenhengene som ligger bak – hun ser familien som en grunnleggende urettferdig konstellasjon. Lewis’ bok ble kontroversiell. Den som kødder med familien, utfordrer selve grunnmuren i den vestlige kulturkretsen. Få konsepter fremstår like selvfølgelige, like beskyttede og allestedsnærværende.
Årets utgave av Tromsøs festival for skeiv kultur, Open Out, har overskriften Chosen Families. «Valgte familier» har lenge stått sentralt i skeiv teori og praksis som et begrep for alternative familiepraksiser, der partnere, venner og allierte bygger nettverk basert på tilhørighet, omsorg og gjensidig støtte heller enn blodsbånd. Så snart jeg har fått et overblikk over festivalutstillingen i Tromsø Kunstforenings lokaler, slår det meg at barn og kjernefamilier er befriende fraværende her. De elleve kunstnerne/kollektivene i årets utgave kan sies å arbeide med utvidede familieforestillinger, men det er ikke den klassiske klanen som ligger til grunn for verkene.
Riktignok møter vi en mor og hennes barn i videoverket The Rehearsal (2024) av Onur Tayranoğlu, en videoperformance der de to diskuterer og planlegger hvordan den unge Onur skal unngå det tyrkiske militæret. Hen skal snart gjennomgå en undersøkelse der hen vil slippe militæret dersom hen blir «erklært» skeiv. Men hvordan kan det egentlig «bevises» overfor staten? Vi ser dem sittende sammen på en solfylt balkong, omringet av hverdagslige lyder fra gaten under, mens de røyker, drikker vann og beveger seg forsiktig rundt det de egentlig prøver å formulere. Over de drøyt 36 minuttene følger vi en samtale som på samme tid virker improvisert og innstudert, et levende prøverom der de to tester hvilke roller staten forventer at de skal spille. The Rehearsal er blant utstillingens mest informative, men også ømmeste verk, og etter min mening et av de beste. Samtalen gir oss ikke bare kunnskap om skeives utfordringer i en for mange fjern del av Europa, men viser også frem en slags mykhet mellom mor og barn. Generasjonsgapet dem imellom er tydelig, men vi ser også at de strekker seg for å forstå hverandre i en sår forhandling mellom statens krav, Onurs fortelling og familiens forventninger.
Tromsø Kunstforenings nåværende, midlertidige lokaler har et åpenbart institusjonspreg; det er tross alt snakk om et tidligere sykehjem. Men for Open Out-utstillingens del fungerer rommene godt. Oppbygningen med mange små avlukker ved siden av større saler kler kunsten som vises. Små avlukker, sideværelser og skjulte rom har historisk vært steder hvor skeive kunne møtes; i tillegg sender de tankene til saunaer og klubber der intimitet og anonymitet har vært nødvendige forutsetninger for fellesskap. Kurateringen underbygger dette; verkene som har fått egne rom, er utstillingens mest intime. Det gjelder for eksempel videoinstallasjonen Sore Throat (2023) av kunstnerduoen Bugarin + Castle (Davide Bugarin og Angel Cohn Castle), som også hører til utstillingens mest spektakulære bidrag. For dette er en fargerik og voldsom installasjon, som ved første øyekast oppfyller noen av fordommene mot skeiv kunst, men som samtidig er mer kompleks enn feirende. Sore Throat er en interaktiv film der lydens kraft står i sentrum. Dens bevegelser gjennom vegger og baktepper speiler skeive erfaringer fra Filippinene, der natteliv og sosiale fristeder har vært livsviktige for fellesskap, og der gentrifisering og kolonialisering har forpurret tilhørigheten. Antagelig går mange av referansene meg hus forbi, men filmen har et fengende driv – både plasseringen av og ambisjonsnivået i dette verket skiller seg positivt ut i utstillingen.
Den første seksjonen av hovedsalen er rigget til som et område for performance og workshops, som er en av hoveddelene i festivalen. I det neste rommet finner man blant annet to unge kunstnere som begge arbeider med maleri. Jonathan Danzers My Body, Longing for Your Body (2024/2025) er en serie på tre akvareller på papir, montert på utskårede, relativt små trepaneler; et par omfavner hverandre i en seng, en skikkelse med åpen kjønnsidentitet poserer foran et lite, tårnaktig vindu – omsorg så vel som ensomhet kommer frem i en naivistisk, men rå stil som sender tankene til Lars K. Lofthus’ homoerotiske arbeider. Marianne Johansens to akrylmalerier har en mer popkulturell referanseramme; i Café Sara, 27. mai 2021 (2024) og Trekanten, 5. februar 2023 (2025) slås man av de sterke fargene og det nære utsnittet. Begge maleriene viser venner som sminker seg; rødtonene gir dem en kjærlig glow.
Som alltid i gruppeutstillinger er det enkelte verk som ikke fremstår like fengende i sammenhengen. Installasjonen Hard Softness av Pia Graf innerst i lokalet, en video projisert på et veggmaleri, opplever jeg som litt for forglemmelig. Kanskje kom verket mer til live under malesesjonene som foregikk flere dager under utstillingen, men de flytende animasjonene fremstod for typiske; det finnes en viss tendens til at kunstnere som vil lage «skeiv kunst» arbeider med vann og flyt – men det oppleves ofte som en for direkte og klisjéfylt metafor for mangfold og såkalt flytende identiteter. Følgetekstens henvisning til forskeren Donna Haraways teorier gjør ikke saken bedre, snarere styrkes følelsen av at kunstneren jobber med for velkjent queerteori.
Også Marie Saures fargerike, strikkede tøydukker, My little guys (2019–2025), føles på et vis for enkle når de her presenteres som en slags «valgt familie» man kan bære med seg rundt i utstillingen. Samtidig har de noe stygt og litt merkelig ved seg som gjør dem interessante. Det hefter jo noe feminint ved strikking, så vel som ved dukken som figur, som helt sikkert også former min oppfatning av disse tøymenneskene – de konfronterer meg med min egen avvisning der de ligger i en haug.
Lewis skriver i sin bok at alle familier, både biologiske og valgte, av nødvendighet er hierarkiske; slik minner hun også de av oss som ikke nødvendigvis vil avskaffe familien på at ingen konstellasjoner er fullstendig egalitære. Det er selvfølgelig mulig å argumentere for at den «valgte familien» er et naivt konsept som ikke er stort nok tenkt – for eksempel med tanke på verdensordenen for øvrig. Det kan fort bli noe klamt og blåøyd over ideen om omsluttende, varme og koselige safe spaces. Men dette rammer i grunnen ikke Open Out, som slik jeg forstår det konsentrerer seg om å skape åpne og eksperimentelle rom. Gjennom det store performance- og workshop-programmet understreker festivalen at (skeive) rom og relasjoner bygges gjennom handling, ikke bare gjennom ideer.
