Å danne flokk i mørket
Anmeldelse av Vintervending / Dálvejorggáldat / Tä'lvvpeei'vjåårǥlummuš / Talven käänne, Produsert/kuratert i samarbeid mellom Ferske scener, Nordting og Pikene på broen, Pasvikdalen, 21.–22. desember 2025.
Vintervending er ikke tidenes mest ambisiøse prosjekt, men en inkluderende samling av ulike kunstneriske krefter.
Skrevet av Carina Elisabeth Beddari
«Kanskje han kjører oss til en fest i Murmansk», spøker en av medpassasjerene i minibussen på vei oppover mot solsnufeiringen Vintervending, som skal foregå natten gjennom oppe ved Gjøkåsen i Øvre Pasvik. En «Velkommen til Russland»-SMS har akkurat tikket inn på telefonen hennes; i Pasvik befinner man seg så tett på grensen at selv ikke teknologien klarer å skille. Det spesielle med en event som skal vare i 12 timer begynner i grunnen på denne bussturen omgitt av fremmede, selv om vi stort sett beveger oss i stillhet gjennom snøføyk i Pasvikskogen. I det tette, mørke rommet på vei mot en felles opplevelse er det som om det oppstår en slags kollektiv forventning.
Vintervendinga i Pasvik er den andre i rekken: 20.–21. desember 2024 ble en vending arrangert ved Skihytta i Tromsø. Performance-arrangementet er i hovedsak skapt av gjengen bak scenekunstkompaniet Ferske scener og den «mobile folkeforsamlingen» Nordting, som denne gangen også samarbeider med det lokale kunstneriske kraftsenteret Pikene på broen. Vi er invitert til en tverrfaglig, rituell feiring som markerer vintersolverv gjennom kunst, fellesskap og tradisjoner. Hver time skal innledes med en markering og en opplesning, og sammen gjennom natten skal vi utføre 12 ritualer – alt fra dans til vandringer og sauna.
Øvre Pasvik nasjonalpark ble i 2024 sertifisert som en Dark Sky Park, et sted hvor fraværet av menneskeskapt lysforurensning gjør mørket til en naturressurs i seg selv. Hva passer vel bedre for en feiring av årets mørkeste dag og vendingen mot lysere tider? I forkant av arrangementet har Pikene, sammen med den feministiske geografen Irina Shirobokova og dansekunstneren Dasha Sedova, holdt en skriveworkshop om mørke. Et av kveldens ritualer står i deres regi. Et par timer etter midnatt blir vi bedt om å skru av lysende mobiler, og det er heller ikke lov å snakke. I stillhet vandrer vi innover i skogen mens vi tenker på det mørkeste stedet vi noen gang har opplevd. Vi befinner oss hele tiden på opptråkket løype, ikke langt fra hovedveien, og lysene fra Gjøken forsvinner aldri helt. Som oppvokst i Pasvik rekker jeg å tenke at dette er et ritual for byfolk – så lenge vi står på en scooterløype eller skogsvei, befinner vi oss fortsatt i sivilisasjonen – men et annet aspekt ved intervensjonen, ikke mørkesynet, beveger meg likevel. Det er stillheten. Med det samme man tar talespråket fra en stor gruppe mennesker, føles vi mer som dyr. I hvert fall her, gående på rekke, pustende i mørket, dultende borti hverandre; tilstedeværelsen, oppmerksomheten om de andre som kropper rundt en endrer seg. Vi blir flokk.
Det å bare være sammen på et likestilt, rolig og inkluderende vis oppfatter jeg som selve kjernen i vintervendinga. Ved ankomst samles vi ved ildstedet bak hyttebygningen som kalles «Infopunkt Gjøken», som besøkende i nasjonalparken kan ta turen innom for informasjon om området. Her er det satt opp en lavvo vi kan hvile i gjennom natten, samt en skulpturell installasjon i tre som har navnet Skápmáoaivi, og som ble konstruert av Joar Nango til fjorårets markering i Tromsø. Under nattens første ritual plasseres et reinhode under en trering (en solring!) i konstruksjonen, blod helles over den, et stykke unna brennes en skulptur, sammen leser vi noen linjer av Áillohaš / Nils-Aslak Valkeapääs solpåkallelse i Beaivi, áhčážan. Hver time slås det på en stor gonggong som er en del av Skápmáoaivi, og en vendingstekst leses på ulike språk gjennom natten. Fjorårets tekst ble mildt kritisert av Hakapiks utsendte, og den er nå litt endret. Selv opplever jeg den ikke som verken overtent eller underspilt; faktisk synes jeg Nordtings Amund Sjølie Sveen, som vel må sies å opptre som en form for seremonimester for kvelden, har dempet turtakten i sin sedvanlige blanding av politisk agitasjon og karismatisk autoritet. Et alvor manes fram, uten at det føles som om vi deltar i et tomt teaterstykke.
En viktig del av det å være sammen, som også til vanlig har noe rituelt ved seg, er måltidene. Under Vintervending hadde to lokale kapasiteter, Yngve Beddari (jo da, vi er selvsagt i slekt, han er tremenning til min far) og Venke Tørmænen, en av dalens få gjenlevende skoltesamer, regi på matinntaket. Tidlig på kvelden ble vi servert gumppus (blodklubb) på lokalt reinblod, og fikk smake blodpannekaker, sikrogn og tørket gjedde – lokale spesialiteter som virkelig smaker av ressursutnyttelse og overlevelse, og som kunne vært servert på hvilken som helst restaurant. Under hovedmåltidet ved midnatt ble det servert to ulike, enkle supper på rein og fisk, tradisjonell skoltesamisk mat.
Ved siden av matinntaket er det lett å tenke på musikkinnslagene som en urgammel form for sammenkomst. Når Ivar Beddari (for øvrig Yngves sønn) spiller, lyder det både uregjerlig og jordnært. Hans utvungne bruk av både kvenske og samiske røtter henter opp urkraften i dalen uten å gjøre tradisjonene til museumsgjenstander. Mest karnevalistisk – og for det moderne mennesket kanskje mest rituelle – er nok seansen med en DJ som spiller under et snøtungt tre midt på natten. Plutselig mimer vi et strandrave fra helt andre steder på kloden, ullgensere kastes og folk sklir i snøen. På et tidspunkt hiver Vegard Krane seg inn med et flammeshow som blir seansens visuelle utropstegn.
Søvnen stjeler for min del noen timer av programmet – blant annet går jeg glipp av en avspilling av Valkeapääs fuglesymfoni i morgentimene, som et øyeblikk får noen av deltakerne til å tro at de hører en vaskeekte tiur i vinterskogen, et mirakel! Velsignelsen i Valkeapääs verk ligger jo i nettopp denne grenseoppgangen, der det menneskeskapte går i ett med naturens lyder og fører oss inn i en skjerpet oppmerksomhet. Når jeg våkner, er det faktisk til en følelse av at noe, noen, vi, har blitt beveget. Jeg stavrer meg ut av stabburet, litt for sein til å få med meg morgensauna, men jeg rekker en gjeddekake ved ildstedet. Et samisk solkors i pepperkake er plassert ved solringen, noen kaffekopper og vinflasker står rundt omkring som profane rester etter en rituell natt. Det har snødd noen nye centimeter over reinhodet og blodet, et hvitt, krusete lag over de ennå åpne øynene.
Vintervending kom til som en del av det kunstneriske forskningsprosjektet 1001nord (2022–2025), initiert ved UiT Norges arktiske universitet. Dette var et tverrfaglig prosjekt som skulle utfordre det etablerte nasjonale narrativet ved å utforske alternative nordlige perspektiver på feiring, ritualer og fellesskap. Gruppen bak har utgitt boken Å ferie nord (2025), som dokumenterer den første gjennomføringen av Vintervending i Tromsø, samt tankene bak og tilgrensende prosjekter. Hilde Synnøve Blix skriver for eksempel opplysende om feiringsprosjektet i lys av den tyske sosiologen Hartmut Rosas tenkning om resonansrom og akselerasjon. Men flere av tekstenes refleksjoner er så fine at jeg faktisk, når jeg i etterkant leser boken jeg bare bladde i vendingsnatten, savner disse funderingenes tilstedeværelse blant de faktiske ritualene. Kanskje burde et av nattens mange punkter faktisk også vært en regissert diskusjon? Slik kunne kanskje selve beveggrunnen for prosjektet blitt enda tydeligere integrert.
Klokken åtte om morgenen samles vi til «bevegelser mot lyset» i regi av Ellinor Staurbakk. I varmen inne blir vi guidet gjennom en serie bevegelser som handler om å vekke kroppen. Nå skal vi bli bevegelige, helt konkret! Jeg blir imponert over at Staurbakk klarer å lede en såpass intim seanse uten at det blir kleint. Dette er en øvelse i tillit og taktilitet – her må vi ta på hverandre både på hofte- og brystbeina underveis, finne en felles rytme. Og faktisk sovner minst en av deltakerne underveis!
De som har samlet seg for å lage dette, i Pasvik så vel som i Tromsø, er noen av de mest interessante scenekunstnerne i – eller fra – nord akkurat nå. Vintervending er ikke deres mest ambisiøse prosjekt, men det er en åpen samling av svært ulike typer kunstneriske krefter, som alle bryr seg om både kunst, folk og ressurser i nordområdene og om samarbeidspotensialet som finnes her. Dette er folk – og et felt – i emning. Akkurat det lyser sterkest for meg når vi står i morgenlyset og synger Ellinors vise sammen, mens fjorårets ibsenprisvinner hvisker til meg at det er Teaterhøgskolens temasang, noe vi ler av. Om lyset kanskje bare finnes som tussmørke denne morgenen, skapes varmen uansett av flokken.
