Noe ulmer under mosen
Anmeldelse av Jærtegn av Annike Flo, del av kurator Hilde Methis pågående kunstprosjekt TRE TRE TRE og forskningsprosjektet Antropogenic Soils (2022-2028) ved Universitetet i Oslo og Norwegian BioArt Arena (NOBA). Jærtegn er gjort i samarbeid med Sør-Varanger Bibliotek og NIBIO Svanhovd, 15.–23.08.2025, Sør-Varanger.
Annike Flos Jærtegn (2025) henter næring i det okkulte når jordsmonnet i Sør-Varanger skal utforskes og forstås.
Tekst av Hilde Sørstrøm
Fire nærmest glødende hvite «ormer» ligger på toppen av en stor, spiss jordhaug ved deponiet i den såkalte Slambanken i Kirkenes. Min første tanke er at de ligner en slags guffe som har blitt presset ut av «kvisene» til industrilandskapet, slik huden vår kvitter seg med underliggende hudormer. Det er kunstner Annike Flo og den lokale kuratoren Hilde Methi som har tatt meg og en gruppe spesielt interesserte – hovedsakelig (jord)forskere – med seg ned hit. Det er stille her nå. Gruvevirksomheten er satt på pause, men har likevel satt sine markante spor. Diverse utstyr står rundt omkring og på bakken ligger deler av utslippsrør og andre rester, omgitt av store områder med jernmalm.
Disse «ormene», som vi får både ta og løfte på, er altså skulpturer som inngår i Annike Flos kunstprosjekt Jærtegn. De er slettes ikke så gufne som først antatt: omtrent 1,5 meter lange, laget i gjenbrukt silke, bivoks, råull, bomull og ståltråd. Jeg noterer meg en overvekt av biomaterialer, noe som synliggjør en kobling til økosystemet, og jordsmonnet, de ferdes i. Og ferdes gjør faktisk disse tekstile tarmene. I løpet av en ukes tid besøker de hele ni ulike plasser i Sør-Varanger kommune. Alt fra private hager, en nedlagt bensinstasjon, myrområder og steder med sterk betydning i skoltesamisk tradisjon får besøk av Flos skulpturer.
Skulpturene viser seg å være Flos fortolkning av nematoder. Vet du hva nematoder er? Det gjorde ikke jeg før dette møtet. Det er kanskje ikke så rart. Ifølge utstillingsteksten er kun 2 prosent av verdens nematoder beskrevet. Kort fortalt er det mikroskopiske rundormer som det finnes enorme antall arter av, og som lever i jord, i vann, i planter – og i oss mennesker. Mens noen av disse nematodene er viktige for omdanning av organisk materiale og sirkulering av næringsstoff i jorda, er flere skadelige for planter og jord. Ifølge NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi) er nematodene et økende problem for landbruket og en alvorlig trussel mot matsikkerheten vår.
Selv om skulpturene fremstår som hjertet i Jærtegn, består kunstprosjektet av flere ledd. På en infoskjerm på Sør-Varanger bibliotek i Kirkenes sentrum vises et videoverk der Flos nematoder overvåkes med et viltkamera mens de ulmer i mørket på de ulike stedene de besøker, ledsaget av et uhyggelig lydspor av kunstner Espen Sommer Eide. Ved siden av skjermen står en printer som daglig spytter ut nye sider til en fanzine. Spekulative tekster og bilder, blant annet mørklagte mikroskopbilder av faktiske nematoder, gir den nesten helt sorte fanzinen et uttrykk som dreier mot det okkulte. «For those who move where no lights reach» står det forsiden. Jeg leker med tanken om at de gåtefulle tekstene er beskjeder fra – eventuelt til – nematodene, og at fanzinen på den måten maner frem en bru mellom oss mennesker og det (under)jordiske.
Jærtegn kom også med et program der samspillet mellom menneske og jord ble undersøkt i en rekke arrangementer for barn og voksne. En offentlig «Jordvandring» ved Ørnevann i Kirkenes var et spesielt godt grep. Foruten kunstneren og kuratoren, bidro lokalhistoriker Rolf Randa og Miraculix sopp- og nyttevekstforening ved Line Moe og Irene Karlsen med ulike perspektiver på jordsmonnet i området. Historikeren bød på fakta om hvordan ødeleggelsene fra andre verdenskrig fortsatt preger jordsmonnet rundt Ørnevann, som for eksempel er overlesset med knust glass. Moe og Karlsen ga oss en innføring i ulike sopper som vokser i området, og belyste på sin måte forholdet mellom mennesker og andre arter. Kunstneren selv inviterte oss til å delta i et slags ritual. Vi må ha sett litt gærne ut der vi sto midt i skogen og leste fra fanzinen mens vi i kor – og passe okkult stil – summet frem en og en del av ordet NEMATODE som vi også leste baklengs. Jeg antar at ritualet var ment å påkalle nematodene, for litt lenger inn i marka dukket skulpturene opp igjen. Tankemangfoldet vi ble introdusert for gjorde jordvandringen til en saftig blanding av okkulte krefter, lokalkunnskap og biovitenskap. Slik fikk i alle fall jeg noen nye perspektiver på situasjonen i jordsmonnet.
Helt enkelt kunne man si at Jærtegn er et kunstprosjekt som synliggjør organismer som ikke ellers kan oppfattes med det blotte øyet. Men man trenger ikke grave veldig dypt for å se at prosjektet ikke bare handler om rundormer. Det at publikum får muligheten til å bevitne skulpturenes ferdsel over tid, gjør at også stedene de besøker blir en del av det store bildet. Det er opplagt at de er virksomme i områder med historiske arr så vel som åpne sår fra samtiden. Krigshistorie, landbrukspolitikk, industrialisering, kolonialisering og fornorskning har preget dette området historisk. I dag truer særlig geopolitikken – ikke minst det kompliserte naboskapet med Russland – og urbaniseringen, med økende turisme og gruvedrift, jordsmonnet i Sør-Varanger.
Jærtegn kan derfor også forstås som et kunstprosjekt som med sine ulike komponenter konseptualiserer sammenkoblinger mellom mennesker, menneskeskapte miljøer og den ikke-fornybare ressursen som jorda er. Denne runddansen drar oss inn i kjente takter i dagens kunstfelt, der utallige prosjekter i inn- og utland utforsker forholdet mellom mennesker og det mer-enn-menneskelige. Men selv om økologisk samspill er velkjent tematikk på overordnet nivå, fører likevel det valgte utsiktspunktet – det ladede landskapet i Sør-Varanger – til at tankegodset får både lokal og global relevans. Hvordan påvirkes dette spesifikke jordsmonnet av kjemiske midler og giftstoffer som trenger inn i jorda via menneskelig aktivitet – enten det kommer fra jordbruk, turisme eller krigføring? Og hva kan dette fortelle oss om hva som står på spill globalt? Jærtegn gir ingen svar, men sender i alle fall tankene mine den veien.
Kunstprosjektet til Flo har blitt til som en del av forskningsprosjektet Antropogenic soils ved Universitetet i Oslo, der ulike fagfelt møtes for å forske på menneskets relasjon til jordarter. Ikke som naturressurser som skal utnyttes, men som en menneskeskapt, levende og dynamisk natur-kultur-sammensetning der fokuset blant annet er på jordhelse og omsorg [1]. Gjennom forskningsprosjektet har Flo fått tilgang til kilder og fagpersoner som navngis i utstillingsbrosjyren. Kanskje er det koblingen til akademia og den tverrfaglige tilnærmingen som gjør at Jærtegn fremstår som et såpass gjennomarbeidet prosjekt. For det gjør det virkelig. I hvert fall når man får med seg flere sider av prosjektet. Opplever man kun videoverket og fanzinen på biblioteket, og ikke det man kan kalle «faktadelen» i programmet med panelsamtaler og lærerike innspill fra andre fagpersoner (slik vi gjorde under jordvandringen), forblir kanskje de kunstneriske objektene litt for intrikate for noen. Samtidig er det helt klart i mystikken, og dette nikket til det okkulte – noe som toppes når vi dras inn i en «ritualistisk» handling i skogen – at prosjektets styrke ligger. Det at vi aldri får vite hva nematodene gjør her, eller om de vil oss noe – er de onde eller gode? – gjør at Jærtegn liksom kommer feiende inn fra siden og pirrer nysgjerrigheten omkring jordsmonnets hemmelige liv på sin helt egen måte.
Det sier seg kanskje selv at det å diskutere, og å forske på, menneske-jord-relasjoner er nødvendig for å bedre forstå hvordan vi i fremtiden bør forvalte jorda, ikke bare i Sør-Varanger men også andre steder i verden. Flos kunstneriske metoder løser neppe klimafloken, slik resten av forskningsgruppen vel neppe heller gjør. Jærtegn er likevel et friskt bidrag til diskusjonene om hva som står på spill. Jeg tror dessuten at møtet med Flos nematoder også endret noe i min «jordforståelse». For da jeg satte meg på flyet fra Kirkenes, kjentes jorda under meg – med sitt mystiske artsmangfold – både nærmere og rikere enn da jeg landet der et par dager tidligere.
Fotnoter:
1: Forskningsprosjektet ledes av Ursula Münster, antropolog og førsteamanuensis i miljøhumaniora på Universitetet i Oslo. Mer info om prosjektet her.
