Ny fase for Dream Academy
Intervju med Henrik Sørlid og Grusha Pankert om Dream Academy, Tromsø, 2026
Dream Academy startet som et institusjonskritisk prosjekt knyttet til Kunstakademiet i Tromsø. Ti år senere er ambisjonen å skape en alternativ kunstutdanning for alle, uten eksamener, studiepoeng eller faste pedagogiske metoder. Hvordan fungerer en selvorganisert kunstutdanning i praksis?
Skrevet av Tiril Flom
Tidligere i høst ble det duket for Dream Academys semesterstart i Tromsø kunstforenings midlertidige lokaler i gamle Hvilhaug sykehjem. Duften av vegansk gryte fylte rommet mens noen fiklet med å koble datamaskinen til TVen. Etter et akademisk kvarter foreslo Henrik Sørlid, kunstner og en av initiativtakerne bak Dream Academy, at alle kunne spise i ti minutter før de begynte.
Omtrent ti personer hadde møtt opp, og stemningen var litt nervøs der vi satt stille rundt bordet. For å bryte isen så jeg bort på Sørlid: «Jeg regner med at du kommer til å forklare alt?» Spørsmålet var ment å være lett spøkefullt, men ble kanskje tatt som en oppfordring.
«Ja, vi kan vel egentlig begynne», svarte han og skøyt fart inn i den faglige delen av seminaret.
Sørlid presenterte seg selv, kunstner Grusha Pankert og kulturforsker Lenny Katsev som den nåværende kjernegruppen i Dream Academy – «et selvorganisert, eksperimentelt kunstakademi for alle», tuftet på tanken om kunstutdanning som livslang læring. Utdanningsløpet organiseres i tematiske halvårsbolker.
Innledningen gled over i en forelesning om «Kritikk av hverdagslivet», som også er temaet for det første semesteret. Med Karl Marx’ teori om fremmedgjøring som utgangspunkt navigerte Sørlid oss gjennom kritiske teorier, pedagogiske praksiser og kunstneriske eksempler – fra Paulo Freires frigjørende pedagogikk og Henri Lefebvres kritikk av kapitalismens kolonisering av hverdagslivet til Silvia Federicis feministiske kritikk av usynliggjort reproduktivt arbeid og Lizzie Bordens utforskning av feministisk motstand i sci-fi-filmen Born in Flames. I sin særegne stil snirklet Sørlid seg flere ganger inn i en diskurs eller noens biografi før han avbrøt seg selv med «men det er ikke nok tid til å gå inn i det nå».
Det jeg sitter igjen med som foredragets viktigste poeng, var Freires tanker om utdanningens transformative kraft: Ekte frigjøring handler ikke kun om å forstå de sosiale forholdene vi lever under, men om å kunne forandre dem.
Etter en åpen diskusjon gikk vi over til en praktisk øvelse der vi ble bedt om å tegne eller skrive assosiativt rundt begrepet hverdag. Arkene ble samlet inn og teipet fast på en plansje, og mens vi sto og så på, delte flere observasjoner om de andres bidrag. Etter den noe tentative starten etterfulgt av Sørlids imponerende fortrolighet med det teoretiske materialet, opplevde jeg det som en slags bonding experience å tegne sammen og diskutere utfallet med helt enkelt, hverdagslig språk.
Senere spurte jeg Sørlid hvordan han selv syntes øvelsen gikk.
– Jeg ble overrasket over spennet i bidragene. Noen tolket begrepet veldig abstrakt, mens andre hentet frem et språk man kanskje kjenner igjen fra selvhjelp eller noe sånt. Tanken med disse praktiske øvelsene er å aktivere deltakerne og legge opp til diskusjon, slik at de ikke bare blir passive mottakere av det vi presenterer. Vi vil at det skal legges til rette for å prosessere det som blir presentert, og kanskje lære mer av å bruke det i en sosial situasjon.
Å sette teori i praksis
Jeg forteller Sørlid at jeg kjente igjen mye av leselisten fra introseminaret fra mitt eget bachelorstudium på Goldsmiths College i London. Det som skilte seg ut var den uttalte politiseringen av materialet, som jeg opplevde som sentralt for Dream Academy.
– Det er en interessant observasjon. Det hele startet som institusjonskritikk, og har blitt et slags utopisk prosjekt der vi prøver å skape en relasjon mellom form og innhold. Det handler på en måte om å sette teori i praksis, svarer Sørlid.
I et senere intervju møter jeg Sørlid og Pankert i en videosamtale. Katsev, som nylig forsvarte sin doktogradsavhandling ved UiT om belarusisk musikk i nyere tids protest og migrasjon, kunne ikke delta.
Pankert har master fra Kunstakademiet i Tromsø (2025) og jobber med elektronisk og eksperimentell musikk og DJ-ing. Hun er involvert i flere prosjekter i Tromsø, blant annet kuratorkollektivet Spacement og sitt eget plateselskap néaunord.
– Jeg hadde egentlig tenkt å jobbe med kunst, men traff på et miljø i akademiet som jeg ikke var helt fornøyd med, forteller hun.
– Det gjorde at praksisen min ble veldig kritisk til kunstverdenen og dens strukturer.
Som student ønsket Pankert å starte en anarkistisk studiesirkel, som et motsvar til miljøet hun hadde møtt. Gjennom samtaler med Sørlid, viste det seg at Dream Academy hadde plass til et slikt initiativ.
– Da skjønte jeg at dette var det perfekte stedet å holde noe slikt, sier Pankert.
En tiårig drøm
Dream Academy ble unnfanget i 2016 av Camilla Fagerli og Henrik Sørlid, da de sammen drev visningsstedet Kurant. Stedet ble i sin tid etablert av studenter ved Kunstakademiet i Tromsø, og de to ønsket å markere akademiets tiårsjubileum i 2017.
Det resulterte blant annet i et tredagers seminar om kunstutdanning i teori og praksis ved Tromsø kunstforening i jubileumsåret. Parallelt satte Sørlid og Fagerli sammen antologien Dream Academy, i samarbeid med gjesteredaktør Åsa Sonjasdotter – som etter diverse forsinkelser ble utgitt i 2023. Et gjennomgående tema var kritikken av forestillingen om institusjonell nøytralitet og kommersialiseringen av utdanning, sett i lys av Bologna-prosessen og den norske Kvalitetsreformen rundt tusenårsskiftet. Disse bidro til å standardisere gradsstruktur, studiepoengsystem og kvalitetssikring innen all høyere utdanning. Prosjektet skriver seg samtidig inn i en lengre historie om kampen for kunstutdanning i Nord-Norge og Sápmi som strekker seg tilbake til 1970-tallet.
Gjennom årene har Dream Academy tatt form av en rekke åpne samlinger, debatter, workshops, lesegrupper, og sosiale samlinger. Den nye strukturen med halvårlige tematiske fokusområder ble utviklet i starten av 2025 av Sørlid, Pankert og Katsev, i dialog med en referansegruppe bestående av Camilla Fagerli, Sanjey Sureshkumar og Ellen Vikström.
Kunstutdanning som livslang læring
– Hvilke behov, både i feltet og for dere personlig, svarer Dream Academy på?
– Da vi startet Dream Academy som en sosial og pedagogisk praksis, var det uttalte prosjektet å forsøke å kartlegge hvilke behov som finnes for en slik type praksis i Tromsø i dag. Til en viss grad holder vi fortsatt på å finne ut hva dette kan være på sikt, svarer Sørlid.
Et viktig spørsmål for Dream Academy er hva en kunstutdanning er hvis den ikke resulterer i en grad eller et fagbrev.
– Det finnes et behov for et sted hvor man kan møtes, studere, utforske og diskutere ting i skjæringspunktet mellom kunstnerisk praksis, politikk og kritisk teori, i en setting som ikke er så målstyrt som en vanlig utdannelse på universitetet eller Kunstakademiet, sier Sørlid.
Han mener kunstnerisk praksis kan forstås som noe mer enn produksjon av kunstverk for institusjoner eller markedet – en holdning som viser tydelig kobling til Freire.
– Det er en idé om at man kan forstå kunstnerisk praksis som et sett av kreative og kritiske verktøy for å forstå, analysere og forhåpentligvis også forvandle hverdagen og samfunnet.
For Pankert er nettopp pedagogikken en viktig del av prosjektet. Hun er opptatt av hvordan hierarkier i utdanning kan begrense hvem som får delta, og hvordan kunnskap formidles.
– Det finnes mange hierarkier i en vanlig kunstutdanning som ikke alltid fører til gode læringsomgivelser, eller som gjør at læringen ikke er tilgjengelig for alle. Det synes jeg er viktig å stille spørsmål ved og eksperimentere med. Den anarkistiske studiesirkelen handlet ikke så mye om oss som lærere, men om en gruppe som kan hjelpe hverandre å forstå ting, uten at kunnskap er noe som går i én retning fra meg til deg. Man skaper et rom som føles trygt, og som flere har mulighet til å være med i, og der man føler litt eierskap til det man lærer.
Hun beskriver læring som en kreativ prosess, der deltakerne utvikler forståelse sammen.
– Det er ikke bare overføring av kunnskap, men kanskje også en slags research, der man kommer frem til poenger sammen som man ikke hadde tenkt på før.
I motsetning til vitenskapelige disipliner, der metodene ofte er tydelig definerte, mener Pankert at kunstutdanning innebærer å utvikle sine egne metoder. Også Sørlid beskriver organiseringen som et eksperiment.
– Måten vi organiserer oss på og utvikler programmet på, er på en måte et laboratorium. Vi er fortsatt i en prosess med denne praksisen, der vi tester ut ulike formater for programmering, planlegging, organisering og gjennomføring.
Tverrfaglig fokus
Det nye undervisningsprogrammet er organisert i tematiske halvårsbolker, med tre formater: studiesirkler, seminarer og et avsluttende symposium der trådene skal samles.
– Studiesirklene er lavterskelarrangementer som er lette å gjennomføre, krever lite ressurser og koster lite å arrangere. Så har vi seminarene, der vi inviterer eksterne bidragsytere til å holde forelesninger og workshops. Og symposiet er et litt større arrangement, som gjerne går over flere dager, forklarer Sørlid.
Høstens tema, kritikk av hverdagslivet, utforskes gjennom ulike metoder og på tvers av ulike fagfelt. Programmet omfatter blant annet en workshop om radikal kritikk og taktiske praksiser ved arkitektene Magdalena Haggärde og Gisle Løkken fra Tromsø-byrået 70°N arkitektur, en ekskursjon til Nordnorsk Kunstmuseums utstilling Gimme Shelter: hjem og beskyttelse, og et seminar med antropologen Tommy Ose om uformelle økonomier, motstand og ressursforvaltning i nordnorske samfunn.
I et samarbeid med Kunstakademiet i Tromsø, inviteres også studenter fra København, Stockholm og Tromsø til workshopen «Collectivising Confusion» der Dream Academy arragerer middagsselskap og åpen mikrofon. Workshopen ledes av kunstner Mattin (Martin Elias Artiach Oraa) som også er førsteamanuensis i samtidskunst ved UiT, musiker og teoretiker som arbeider med støy og improvisasjon.
– Det kan bli et relativt kaotisk middagsselskap. Men det er også et eksperiment i å se hva en slik form kan holde og tåle, sier Sørlid.
Etter ti år er Dream Academy fremdeles i en utprøvende fase, og som utopisk prosjekt vil det kanskje alltid være i prosess. Det er også et spørsmål hvordan prosjektet kan være bærekraftig over tid. Sørlid forteller at virksomheten har begrensede økonomiske ressurser og i stor grad baserer seg på frivillig innsats.
– Når man har så lite økonomiske ressurser og så mye er basert på dugnadsarbeid fra vår side, må det også være noe som gir oss noe, sier Sørlid, som for tiden finansierer prosjektet gjennom eget diversestipend.
Noen ting har likevel krystallisert seg, som nødvendigheten av å arbeide tverrfaglig, og den foreløpige profilen: Et selvorganisert, eksperimentelt kunstakademi for alle.
– Hva er drømmen for Dream Academy?
– Arbeidshypotesen som er bakt inn i profilen vår, er at alle disse feltene – kunstnerisk praksis, hverdagslivet, teori og politikk – hele tiden er i dialog med hverandre og informerer hverandre. Men i samfunnet er de fragmentert, eller tatt ut av sammenheng med hverandre. Så drømmen er å utvikle en praksis som klarer å integrere disse feltene med hverandre.
