Å være åpen
Anmeldelse av Dreaming in the Dark, festivalutstilling ved Open Out Festival, Tromsø Kunstforening, 5.–12 september 2026, Tromsø
Det er mye som skaper gjenklang i årets festivalutstilling ved kunstfestivalen Open Out. Likevel melder det seg også et savn etter noe mer.
Skrevet av Marita Isobel Solberg
Jeg går inn i Tromsø Kunstforening/Romssa Dáiddasiida/Tromssan Taitopiiri med forventning om at noe skal skje. Om vibrering og forskyvninger, noe litt magisk.
Årets utgave av festivalen Open Out har tittelen Dreaming in the Dark. Mørket inviterer til drømmer, indre syn, begjær, kjærlighet og forvandling. Det kan være et sted hvor kropper flyter, skifter form og settes sammen på nytt. Et sted for queer world making, hvor andre måter å være i verden på kan eksistere.
Det er vanskelig å ikke bli med på det.
Jeg beveger meg mellom arbeidene, leser, ser og lager mine egne forbindelser. Små avtrykk i metall og bilder i metallrammer er det første jeg møter: et ansikt, en møll, et granateple og dråper som har falt ned i vann. Loïsà Gattos serie An Imminent Desire for Collision (2026) består av fotografier og metallrelieffer som setter menneskelige og ikke-menneskelige skikkelser inn i et uavklart, naturlig og nattlig rom. Arbeidene gir meg en fornemmelse av minner fra en annen tid. Menneske, insekter, frukt. Kropp, natur, forgjengelighet og ettervirkning.
Et granateple er aldri bare et granateple. Jeg tenker på Persefone i gresk mytologi, som spiser granateplekjernene og dermed blir bundet til underverdenen. Frukten rommer både liv og død, overgang og forvandling. Møllen bærer med seg forestillinger om natt, forvandling og tiltrekning mot lys. Jeg tenker også på kunstneren og forskeren Maria Sibylla Merian, som studerte insektenes forvandling og lot kunst og naturvitenskap møtes. Og på sommerfugleffekten – hvordan en liten bevegelse kan sette i gang noe langt større et annet sted.
Noe av det jeg leter etter i kunsten, er den lille forskyvningen som setter noe i bevegelse. Et vingeslag, en vanndråpe, en vibrasjon som fortsetter i kroppen etter at man har forlatt rommet. Jeg beveger meg videre og møter seksualitet, begjær og ulike forestillinger om hva et menneske kan romme.
Angel and Demon 6 (2025) av Emilia Anundi og Lo Leskelä viser engelen og djevelen, to figurer med en lang historie av moralske motsetninger. Verket består av et lysarbeid, et bilde og en installasjon. Kunstnerne utfordrer dualismen ved å la figurene eksistere sammen i et uavklart forhold, klare til å bytte posisjon. Jeg begynner å fabulere: Hva om engelen og djevelen ikke handler om godt og ondt, men om ulike sider av det å være menneske? Djevelen trenger ikke være ond. Kanskje representerer den det som bryter ut av rammene, det som insisterer på frihet, intensitet, begjær, kropp, nytelse og egen vilje. Det som er blitt stemplet som farlig fordi det ikke lar seg kontrollere. Engelen kan på sin side romme noe ubehagelig: behovet for å være ren, riktig, lydig og moralsk uangripelig. Jeg er interessert i hva som skjer når vi løsner disse figurene fra sine fastlåste roller. Når mørket ikke automatisk betyr ondskap og lyset ikke automatisk betyr godhet. Når vi kan være ville uten å være destruktive, sensuelle uten å være skamløse og spirituelle uten å fornekte kroppen. Kanskje handler det ikke om å velge mellom engelen og djevelen, men om å finne en levende balanse mellom kreftene i oss.
Det er en spennende åpning å flytte samtalen fra godt og ondt, syndig og ikke syndig, til menneskelig kompleksitet.
Deretter beveger jeg meg under havoverflaten, inn i Wildlife Leaflets (2025) av Anna Dossmann. Videoarbeidet består av tre korte filmer satt sammen av bilder og kommentarer fra naturdokumentarer. Her tar dyrene over fortellingene de vanligvis er gjenstand for. De gjør krav på sin egen queerhet og lar andre former for liv og fellesskap komme til syne. Jeg liker denne forskyvningen. Seksualiteten flyttes ut av den menneskelige kroppen og inn i et landskap bebodd av andre skapninger. Det biologiske, merkelige og gjenkjennelige glir over i hverandre. Havdypet blir et bilde på noe som eksisterer utenfor menneskets vanlige kategorier. Her blir Dreaming in the Dark mer konkret for meg. Mørket kan være et sted hvor andre former for liv og begjær får eksistere, og hvor forbindelser på tvers av det vi vanligvis oppfatter som adskilt kan oppstå. Jeg tenker på alt vi ennå ikke vet, alt vi ikke har språk for og alt vi kanskje heller ikke trenger å forstå fullt ut. Men filmene klipper så raskt at jeg ikke helt klarer å begynne å drømme. Jeg ønsker å bli værende lenger i bildene.
Et annet sted i utstillingen finner jeg Dreaming Together (2018–2026) av Natthapong Samakkaew. Siden 2018 har kunstneren tegnet seg gjennom Berlins queere natteliv, på små ark papir, i klubber, mørkerom, cruisingområder og private sammenkomster. Tegningene fremstår som et arkiv over møter, intimitet og begjær, men også over situasjoner der kameraet ikke er velkomment. Et stort rutenett av små bilder, en svart og en blå serie, viser kropper i ulike seksuelle situasjoner. Jeg må gå nærmere for å se. På avstand blir kroppene nesten til et mønster. Jeg tenker på den lange historien til erotisk kunst, fra antikkens greske vasemalerier til kunstnere som Matisse og Picasso, hvor en enkel strek kan antyde mer enn den viser. Kroppen trenger ikke være detaljert for å være ladet. Hos Samakkaew er det mange bilder, mange kropper og mange situasjoner. Mengden gjør at kroppene nesten løser seg opp. Jeg tenker at dette også kan være en form for frigjøring. Samtidig savner jeg den ene streken, den lille forskyvningen. Jeg opplever noe gjenkjennelig, noe jeg på et vis forventer, samtidig som jeg håper å bli overrasket. Jeg forstår verdien av å samle spor etter møter som ellers ville forsvunnet og dokumentere liv som ofte ikke får plass i den offentlige historien. Men jeg søker også noe som løfter meg ut av det jeg allerede kjenner.
Så kommer jeg til Lucile Munarriz' Bisou Magique (2025), et stort tekstilarbeid sydd sammen av gjenbrukte stoffer. De synlige, ujevne stingene minner om kirurgiske suturer, om noe som er satt sammen igjen etter å ha vært revet opp. Arbeidet er en kjærlighetserklæring og en takk til mennesker som har vært viktige i kunstnerens liv, og til oppdagelsen av hennes lesbiske identitet. Stingene skjuler ikke sammenføyningene, men lar dem være synlige. Reparasjonen er ikke en tilbakevending til en opprinnelig, hel form. Den er blitt en del av historien materialet bærer med seg. Jeg tenker på hvordan omsorg kan være en form for motstand. På hvordan kjærlighet, vennskap og kunstneriske fellesskap kan bidra til at et menneske finner tilbake til seg selv. Og på hvor avgjørende det kan være å bli sett og anerkjent når man har levd med forestillinger om at noe ved en selv ikke får plass. Her gir materialiteten teksten om trygghet og tilhørighet en konkret og sårbar tyngde.
Jeg funderer videre på hva et trygt rom kan være. Formuleringer om queer spaces og safe spaces, rom hvor man kan være seg selv, dele erfaringer og slippe å forklare seg, dukker opp i mange sammenhenger. Jeg forstår behovet. For mange er det ingen selvfølge å kunne vise hvem man er, hvem man elsker eller hvordan man ønsker å leve. Samtidig lurer jeg på hva som skjer når et rom defineres så tydelig gjennom identitet. Kan et rom som skal åpent, også komme til å trekke en grense for hvem som føler seg velkommen? Dette er ikke et argument mot egne fellesskap eller behovet for å beskytte mennesker som utsettes for diskriminering. Men jeg er opptatt av forskjellen mellom å skape trygghet og å definere tilhørighet. Kan vi lage rom hvor noen får den beskyttelsen de trenger, samtidig som andre kan nærme seg det de ennå ikke forstår? Selv om jeg ikke selv er lesbisk, trans eller annet som defineres som queer, kjenner jeg en tilhørighet til begrepet. For meg handler det om mer enn legning og seksualitet. Det handler også om å ikke la seg avgrense av ferdige kategorier, om å romme motsetninger, være i bevegelse og ikke nødvendigvis passe inn i formene som allerede finnes. Jeg opplever en filosofisk, eksistensiell og kunstnerisk dimensjon i queer. En måte å stille spørsmål ved hva som regnes som normalt, hva som får lov til å eksistere og hvorfor vi så gjerne vil plassere både oss selv og andre i kategorier. Jeg ønsker ikke å viske ut forskjellene mellom menneskers erfaringer. Men jeg vil heller ikke redusere queer til seksualitet og identitet alene. Når et ord som opprinnelig utfordrer normer blir brukt til å definere hvem som hører til, kan det oppstå nye grenser også innenfor det som skulle være åpent. Jeg vil undersøke denne spenningen uten å avvise behovet for fellesskap, synlighet og trygghet. Kanskje kan kunsten være et sted hvor denne motsetningen får eksistere.
Noen steder opplever jeg at ideen om utstillingen er friere enn kunsten. Jeg ser seksualitet, roller, drøm, fantasi og frigjøring. Jeg ser kunstnere som arbeider med dokumentasjon, intimitet, kropp og alternative forestillinger om tilhørighet. Men jeg savner å bli dratt lenger inn. Jeg savner å få rom til å drømme. For kanskje er drømmen ikke bare et bilde av det vi ønsker oss? Kanskje er den en kraft som kan bevege virkeligheten? Da holder det ikke alltid å vise iscenesatt frigjøring. Jeg vil at noe skal skje i meg. Kanskje er det også det jeg mener når jeg sier at jeg er åpen? Å være åpen er ikke å gi avkall på egne vurderinger. Det er å la møtet med noe annet få mulighet til å påvirke oss, også når vi ikke finner det vi leter etter.
Vi er i bevegelse, også når vi tror vi vet hvem vi er. Vi kan forandre oss uten at alt vi var før dermed blir usant. Kunsten kan gi rom for dette – ikke bare en bekreftelse av hvem vi er, men en mulighet til å oppdage hva vi ennå kan bli. Jeg leter etter kunst som ikke bare viser meg en verden, men også åpner en sprekk i min egen.
Open Out. Å åpne ut. Ikke bare åpne døren og invitere inn, men også åpne selve rommet. Utvide grensene for hva vi kan forestille oss, hvem vi kan være, alt det vi er og rommer og hvordan vi kan møte andre.
Selv om jeg hadde noen øyeblikk av kjedsomhet gjennom hovedutstillingen, har jeg likevel funnet noe som gir gjenklang. Jeg konstaterer at jeg fortsatt er åpen.
Jeg er åpen for Open Out.




