Ingeborg Annie Lindahl: En dialog om byen, fjorden og horisonten
Intervju med Ingeborg Annie Lindahl
Det nære blir viktig når Harstad-kunstneren Ingeborg Annie Lindahl stiller ut nye og eldre verk i hjembyen.
Skrevet av Ina Gravem Johansen
– Utstillingen utforsker samspillet mellom tegning, språk og lyd gjennom tverrfaglig improvisasjon og kollektiv eksperimentering. Samarbeid er viktig for å åpne opp nye lag og perspektiver. Jeg ser frem til å presentere en utstilling som i stor grad reflekterer stedet jeg kommer fra.
Dette forteller Ingeborg Annie Lindahl om separatutstillingen Lengsel etter den andre, som nylig åpnet på Galleri Nord-Norge. Det er et omfattende stykke arbeid som inngår i utstillingen, der Lindahl også har invitert inn poet Marte Huke og lydkunstner Trond Lossius.
Krittegninger i stor skala
Innspurten mot åpningen har ikke uventet vært travel, men et høyt krav til disiplin er både velkjent og ønsket av kunstneren, som har gjort det å prestere under press til en arbeidsmetode. Lindahl er særlig kjent for å «on-site» tegne temporære krittegninger, i stor skala, med utgangspunkt i lokal natur og kunstnerens erfaringer på stedet.
Det begynte med tegninger på utrangerte skoletavler, og har utviklet seg til miljøskildringer på flater som kan måle over 30 kvadratmeter. Hun beskriver eget prosjekt som å bruke tegning som ritual og performativ handling, i søken etter ny kunnskap.
Med kritt fremheves det forgjengelige. Krittstreker er vanskelig å bevare over tid, og noen ganger tegner hun også på gulvet slik at publikums tilstedeværelse både visker ut, former og setter avtrykk. Andre ganger både tegner og destruerer Lindahl eget verk. Som en performance foran publikum, viskes det ferdige bildet ut – hvilket kan sende et gisp gjennom forsamlingen. Det kan oppleves både plagsomt og provoserende å være vitne til at visuelt imponerende og vakre formasjoner umiddelbart blir ødelagt. Men i destruksjonen ligger noe essensielt.
– Mine verk setter søkelys på verdi versus varighet. Målet er å nå dypere inn i vår sameksistens med naturen. Vi lever i et konsumsamfunn, hvor vi søker enkle og hurtige løsninger mens vi forventer nytelse for minst mulig innsats. Min praksis er en motvekt til dette.
Å male med mormor
Lindahl er produktiv og har hatt en rekke utstillinger, performancer og samarbeidsprosjekter i inn- og utland. Hun er tildelt flere utsmykningsoppdrag og priser. I tillegg til krittegninger lager hun skulpturer i ulike materialer, der marmor ofte opptrer.
Karrieren startet med utdanning ved Kunstakademiet i Tromsø, der hun gikk i det aller første kullet og ble uteksaminert i 2010. Deretter tok hun master ved Kunstakademiet i Bergen, hvor hun også bodde og arbeidet før hun vendte hjem til Harstad i 2014.
– Da jeg flyttet nordover, fikk jeg høre fra kolleger i Bergen at det ville bli som å ta karrieremessig selvmord.
En dyster prognose som skulle slå skikkelig feil.
Kunstnerskapet startet heller ikke med akademiene, men hjemme ved kjøkkenbordet hos mormor Aud Ingeborg Lindahl med maling på lerret og gleden over å se hvordan farger og former agerte sammen.
– Da jeg ble invitert av Galleri Nord-Norge til å presentere denne utstillingen, ville jeg reflektere både bakover og fremover, her hvor jeg har røtter. De tidlige minnene av glede ved å skape sammen med mormor ble tydelige, sier Lindahl, og legger til at et maleri, malt av mormoren, har fått plass i utstillingen.
Det kreative var sterkt til stede i Lindahls oppvekst. Men innsikten om at kunst var en mulig levevei kom først da hun som 13-åring fikk delta i et kursopplegg via Den kulturelle skolesekken.
Fra fjell mot fjord
Fortell mer om verkene som presenteres under Lengsel etter den andre.
– The last surviving color (2026), i størrelse 4,2 x 7,5 meter, er en fersk krittegning. Det viser min refleksjon av Toppenfjellet og er tegnet med hvitt kritt på blåmalt lin.
Galleri Nord-Norge tilbyr spesielle og romslige utstillingslokaler. Tidligere var det svømmebasseng i bygningen, og mye av arkitekturens særegenheter er bevart. Dermed finnes både store, åpne arealer med romslig takhøyde, smale passasjer og en mer lukket sal i galleriets øvre del.
I en smal sone stiller Lindahl ut Progresjon av linjer Nr. 1–5 (2024), en bildeserie der hun har risset i fotografi printet på aluminium. Blant annet har kunstneren risset inn sin yngste datters tegning.
Lindahl forteller at i den lukkede innersalen i første etasje presenteres et samarbeidsprosjekt som åpner opp for en meditativ opplevelse, der lydkunstneren Lossius bidrar. På mesaninen, som er en mindre sal i andre etasje, vises et samarbeidsprosjekt der poeten Huke bidrar.
– På gulvet finnes kvadratiske tavler. Disse firkantene kan leses som et kart eller et sjakkbrett. Hukes poetiske strofer står skrevet på aluminium, som skilt på vegg. Tekstlinjene gir mening uansett hvilken rekkefølge de leses i.
Fargen blå er tydelig i dine nye verk og representerer et skifte fra hvitt kritt. Fortell.
– Det blå representerer en ny fase, basert på et samarbeid med Havforskningsinstituttet. For tiden pågår det et kartleggingsprosjekt av havbunnen utenfor Harstad for å finne ut hvilke arter som lever der og hvilke som er truet eller allerede utryddet. For eksempel ruglbunner, en saktevoksende rødalge som danner et hardt skall av kalsiumkarbonat. De er lite kjent og har derfor dårlig vern.
Lindahl har arbeidet med kalk over lang tid – et materiale som assosieres med geologi, biologi og epistemologi, som er læren om teori og kunnskap.
– Det er interessant å få en forståelse av landskapet under vann, som åpner nye dimensjoner. Det blå viser også til hvordan samspillet mellom sollys og vann former fargen på vår verden.
Arten som krasjer
Det blå er også tydelig i verket This is it (2022), et bulket Tesla-panser der kunstneren har risset inn to mennesker i elskovsakt. Potensialet til nytt liv reflekteres på symbolet på moderne livsførsel, som har endt i kollisjon.
Du tydeliggjør kjærlighet og fasinasjon til den urørte naturen i mange av dine verk. Er mennesket og dets forurensning et stort bilkrasj i denne konteksten?
– Verket viser fremskrittets og forbrukets vrakgods. En kan si at menneskeheten fremstår som et evolusjonært feiltrinn. Vi befinner oss på det eneste stedet på en tidslinje på flere millioner år der en art har et så enormt både kreativt og destruktivt potensial. Teknikken er inspirert av helleristning og hærverk.
Hvorfor inkludere lyd og tekst?
– I min praksis er samarbeidet med kunstnere og forskere fra andre fagfelt viktig for å nå dypere inn i tematikken. Sammen ønsker vi å finne flere perspektiver og utfordre tankesettet innenfor egne disipliner. Felles for våre kunstnerskap er at vi tar utgangspunkt i sted når vi går inn i den kunstneriske prosessen.
Lindahl utdyper at hennes nåværende praksis har utviklet seg i en koloristisk retning, med undersøkelse av fargene i det naturlige lyset opp mot det urbane og menneskeskapte lyset.
– I januar laget lydkunstner Trond Lossius og jeg verket Longue Durée til Kongsberg Kunstforening. Min mann Jon Lindahl programmerte og fjernstyrte lyset fra Harstad. Jeg er fascinert av hvordan skiftende lysforhold og farge i tegningen fremkaller deler av motiver, mens andre deler forsvinner. I arbeidet møtes mange tidshorisonter. Motivene bærer i seg geografisk tid og naturens tidsløp.
Lindahl beskriver samarbeidet med Lossius, som har strukket seg over ti år, som at audiovisuelle opplevelser blir skapt gjennom dialog og improvisasjon. Begreper som tid, rytme, komposisjon, motiv, konsept og materialitet tenkes på tvers av lyd og bilde. Trond Lossius er professor ved fakultet for film, TV og spill ved Universitetet i Innlandet og professor II ved Griegakademiet i Bergen. I sin praksis undersøker han forholdet mellom lyd, sted og rom gjennom feltopptak, audiovisuelle installasjoner og tverrfaglige prosjekter. Han er særlig interessert i lydlandskaper fra byen. I tillegg jobber Lossius med å utvikle programvare for omkretsende lyd og prosessering av medier.
Den andre samarbeidspartneren, forfatter og poet Marte Huke, har gitt ut seks diktsamlinger, en roman og tre gjendiktninger. Hennes poesi utforsker det menneskelige i relasjon til landskap og økologi, både i forhold til det individuelle og felles erfaringer. Hun er opptatt av hvordan identitet kobles til sted. Mellom bokutgivelsene jobber hun tverrkunstnerisk med dramatikk, billedkunst eller musikk.
Lindahl og Huke har samarbeidet i fem år for Den kulturelle skolesekken. Mens de har turnert sammen, har samtaler dem imellom blitt utgangspunktet for dagens kunstneriske samarbeid. Prosjektet Å skape med hånden – tenke gjennom streken tar utgangspunkt både i det verbale og det visuelle språket. Det skal utvikles med ny utstilling senere i år ved BABEL i Trondheim.
– For meg er det berikende med faglig arbeid også utenfor eget virke, for eksempel fagpolitisk arbeid. For tiden sitter jeg i styret for Tegnerforbundet. Deltagelse på residency, arbeid med fagfellevurdering i forbindelse med juryeringer og workshops for studenter er deler av dette. Slike engasjement er en måte å holde kontakt med andre kunstnere på og samtidig gi noe tilbake til fellesskapet.
Engasjementet med kunstundervisning for skolebarn er også viktig, fordi det viser at det å være kunstner også er et yrke, slik hun selv fikk demonstrert som ung.
– I denne utstillingen inviterer jeg og Huke også de unge inn, i samarbeid med Harstad Kulturskole. Barna bidrar til å forme kunstverket under åpningen i Galleri Nord-Norge. Den språklige dimensjonen tilfører helt nye perspektiver til det visuelle.
Om motstand
Hvordan opplever du å være kunstner i nord, spesielt med tanke på hvordan dine kolleger fra Bergen betraktet det valget?
– Da jeg flyttet ut av et større kunstnermiljø, visste jeg samtidig at ingenting ville komme av seg selv. Jeg kaster ikke bort tid på å vente på tilbud, men er forberedt på å jobbe hardt for alt som skal skje. Samtidig er det å tre ut av komfortsonen et større prosjekt for meg. Jeg søker motstanden, også i den skapende prosessen.
Man kan tenke seg at det krever stor grad av trygghet å eksponere seg slik Lindahl gjør når hun starter med en svart, tom vegg foran publikum. Men dette er utfordrende og hardt arbeid, ikke minst mentalt for kunstneren, som beskriver seg selv som en ganske beskjeden person.
– Disse intense tegneprestasjonene går sjelden helt etter planen. Utfordringen er å stå i feilskjærene. Kjempe seg gjennom faser av motløshet. Det kan kjennes overveldende og jeg blir ofte fysisk kvalm når det er kaotisk. Men etter hvert lander prosjektene på sitt vis.
Det høres ut som en strevsom jobb, hele tiden å oppsøke det ukomfortable?
– Jeg tenker at kunsten må reflektere det ekte og menneskelige for å romme en dypere mening, noe folk kan reflektere over, også i ettertid. Livet er sårbart, og kunsten bør lages i livets ulike faser om den skal kunne formidle noe sentralt og allmenngyldig. Komfortsone blir et irrelevant begrep i denne prosessen.
Hvordan kan menneskets private opplevelser av kriser relateres til større, globale problemstillinger?
– Kanskje handler det om tilstedeværelse og ærlighet. At det nære reflekteres i et større bilde som omhandler menneskelige forutsetninger. Jeg opplevde at mitt barn ble alvorlig syk og døde etter en tid på sykehuset. I den perioden ble vi som foreldre introdusert til begrepet «ventesorg». Det handler om en spesiell opplevelse av sorg, som inntreffer før døden er et faktum. En dyp fortvilelse over tapet som ikke er mulig å unngå. I ettertid har jeg tenkt at menneskeheten befinner seg i en form for ventesorg over alle artene som gradvis utryddes.
Du er åpen om personlig tap. Erfaringen av å miste et barn er også bearbeidet i flere av dine verk. Hvor finner du fotfeste til å stå så sårbar i møte med publikum?
– Så lenge jeg formidler det som kjennes nært og ekte i øyeblikket, oppstår en dialog med betrakteren. En gjensidighet som er sentral i mitt arbeid og som også motiverer meg. Under utstillingen Lengsel etter den andre ser jeg frem til å møte Harstads publikum i en dialog om byen, fjorden og horisonten. Blant annet. Det å nå skulle stille ut på hjemmebane, er en utfordring jeg har sett frem til, sier Lindahl.
