Av betong har du kommet
Anmeldelse av bøkene Knight’s Hood Poems av Inuuteq Storch og Blok P av Carsten Aniksdal og Tone Huse, begge utgitt av Mondo Books, 2026.
I to utgivelser på Mondo Books ser vi blokkbebyggelsen i Nuuk både innenfra og utenfra.
Skrevet av Carina E. Beddari
I slutten av september publiserte Kunstkritikk et tankevekkende intervju om arbeidet for et kommende nasjonalgalleri på Kalaallit Nunaat (Grønland). Kunsthistoriker Nivi Christensen, som har vært involvert som prosjektleder, har etter få måneder sluttet og gått tilbake til sin stilling som museumsleder ved Nuuk kunstmuseum. Ifølge Christensen er planene for nasjonalgalleriet ikke gjennomtenkte nok; hun mener blant annet at det planlagte bygget ikke egentlig passer samlingen. Det er storslått tenkt, med høy takhøyde og mye luft, i stil med andre store, europeiske kunstmuseer. Men verkene som skal stilles ut her, er ofte små, påpeker Christensen. I saken nevner hun også en tidligere idé for utformingen av nasjonalgalleriet, nemlig å benytte og bygge om en av boligblokkene i Nuuk. Blokkbebyggelsen i hovedstaden ble oppført av den danske staten på 1960-tallet og framover, som ledd i moderniseringen av det grønlandske samfunnet. I dag er de omstridte. Mens enkelte (danske) fagfolk peker på at blokkene var produkter av sin tids rasjonelle arkitektur, står de for mange som det fremste symbolet på den danske statens paternalistiske overstyring – som medførte en indirekte tvangsflytting. Flere av blokkene er i dag revet; andre er i ferd med å bli renovert.
To kunstbøker fra 2026 – fotograf Inuuteq Storchs Knight’s Hood Poems og fotograf Carsten Aniksdal og samfunnsgeograf Tone Huses Blok P – tar skrittet inn i disse beryktede blokkene i Nuuk. I begge utgivelsene vies det plass til fortellingen om hvordan Grønlands arkitektur er blitt formet fra Danmark, som en del av kolonialiseringen. Knight’s Hood Poems presenterer Storchs fotografier av graffitien fra disse blokkene. Blok P er en større utgivelse som visuelt så vel som skriftlig forteller historien om blokken som inneholdt rundt 320 leiligheter og var Kalaallit Nunaats største boligbygg fram til den ble revet i 2012.
Det murgrå omslaget til Knight’s Hood Poems speiler betongen som de eldste blokkene i Nuuk er oppført i. Innenfor permene møter vi nærmere 200 sider med nærbilder av graffiti fra de nummererte blokkene; hver blokk har fått sin del i boken, markert med en farget side og henvisende titler («Blok 1», «Blok 2», etc.). Utgivelsen viser dermed ikke til «graffiti i Nuuk» generelt, men til spesifikke bygninger der folk fortsatt bor og lever – noen går forbi og ser disse tegningene i dagliglivet. De som vet, de vet. I boken får man ikke innblikk i hvor i blokkene graffitien befinner seg, nærbildene gjør skribleriene og tegningene om til en lang strøm. Hva står det skrevet? Flere nedtegnelser er på kalaallisut, og dermed ikke tilgjengelige for meg, men på engelsk og dansk går det mye i klassiske «FUCK», enten det er «the police» eller den mer poetiske «everyone except you». Nakne damer, MAD-lignende tegneseriefjes og en durabelig serie pikker er blant gjengangerne – alt som en opprørsk og heseblesende stadfestelse av hverdag og tilhørighet, her levde vi, her var vi. Den kornete bildekvaliteten kler materialet og minner om Storchs tidligere fotoserie Necromancer (2021–2023). Lest opp mot hans tidligere praksis, skiller boken seg likevel ut ved å være rensket for menneskelige kropper. Samtidig har også Knight’s Hood Poems den samme intimiteten; selv om ingen mennesker er avbildet, er følelsen av levd liv den samme. Innenfraperspektivet kommer dermed kanskje enda tydeligere fram i graffitidokumentasjonen enn i Storchs mer fortellende fotografier.
Storchs Knight’s Hood Poems inneholder et kort forord av Joar Nango, som beskriver hans eget møte med den massive murbygningen Blok P – som samtidig var omringet av et yrende, urbant liv, et sted der «young people claim their spaces no matter what architecture surrounds them». Nango skriver også om hiphopens betydning for Nuuk og blokkenes betydning for hiphopen: Han kaller Blok P en «generator of urban creativity». Forordet gjør det tydelig at boken løfter fram graffitien og den urbane kulturen som faktisk finnes i blokkbebyggelsen som et motsvar til ovenfra-og-ned-planleggingen som har preget grønlandsk arkitektur.
Knight’s Hood Poems er blitt til som en del av det tverrfaglige forskningsprosjektet UrbTrans (2020–2025), som undersøkte urbaniseringen i Nuuk fra 1950 og framover i lys av nordisk kolonialisme. I Blok P er utenfrablikket utgangspunktet. I innledningen til boken skriver Carsten Aniksdal og Tone Huse at de kom til Nuuk for første gang i 2012, og de gjør rede for sin relasjon til landet. Den første stemmen som så kommer til orde i boka, tilhører Inge Bisgaard, som gir oss sin 73-årige nabo Hendrine Jensens fortellinger om livet i Blok P. Hun flyttet inn sammen med moren sin i 1965 og synes det er sørgelig med blokkas frynsede rykte. Blokkas doble betydning – som både et kolonialiseringsmonument og et ekte hjem – kommer levende fram i den følgende teksten, der Tone Huse analyserer Blok P som et modernistisk eksperiment. Gjennom begrepet «velferdskolonialisme» belyser hun hvordan den danske moderniseringspolitikken formet Kalaallit Nunaat ovenfra og ned, og kommer med en tiltrengt oppfordring til et oppgjør med den koloniale arven som fortsatt preger Norden.
Fotograf Carsten Aniksdals Blok P: Emergent Perceptions tar opp hoveddelen av utgivelsen. Gjennom cirka 170 sider følger vi kamera i det kritiker Nicholas Norton, som bidrar med et innsiktsfullt essay om Aniksdals fotografier bakerst i boken, kaller «a five-stage visual descent towards the housing development that lends this book its name.» Det begynner oppe i skyene, vi ser det tilsynelatende «tomme» landskapet, som det er så lett å ville beskrive som goldt: elver, små blokker av is. Så er vi nede på bakkenivå, isfjell flyter forbi i fotografier som kan ligne turistens – og likskapen er nok bevisst. Hus dukker opp i landskapet, og etter hvert beveger vi oss inn i Nuuk, der båter og snøscootere står plassert utenfor husene på karakteristisk vis. Aniksdals fotografier beveger seg etter hvert også inn i de fraflyttede rommene i Blok P og dokumenterer rivingen av bygget. Men bildene er lenge like tomme for faktiske kropper som Storchs graffitiavbildninger. I dette synes det å ligge en respekt, i tillegg til at bygget selvsagt er hovedsaken her; når menneskene dukker opp, er det som rivningsarbeidere. Som Norton beskriver, arbeider billedserien bevisst og kritisk med det koloniale utenfrablikket, samtidig som den åpner opp for spørsmål om framtiden i Nuuk.
Siden disse bøkene ble planlagt, har den nordiske og internasjonale samtalen om Kalaallit Nunaat blitt spissere så vel som mer synlig. I dette klimaet blir særlig Huses essay et nødvendig bidrag til en norsk samtale som fort havner i den fellen det er å betrakte Kalaallit Nunaat enten som eksotisk utkant eller politisk brikke. Utgivelsene fungerer som korrektiver til den gjengse undergangsfortellingen om Kalaallit Nunaat; de viser fram motstandskraften og det levde livet som oppstår på tross av og i rammeverket. Mens Storchs bok gir oss det egne blikket vendt innover mot egne rom, må Blok P med sin sammensetning nødvendigvis nærme seg stoffet utenfra. Lest under ett viser de begge hvordan kunstbøker utgitt i Arktis kan skape rom for læring og en sterkere stedsforståelse. Betongens koloniale historie holdes åpen for nye blikk, enten de kommer innenfra eller utenfra.
