Lekent og lett kaotisk
Anmeldelse av Tampen Brenner, avgangsutstilling 2026 fra Filmkunstskolen i Kabelvåg ved UiT Norges arktiske universitet, koordinert av kunstner Magnus Skei Holmen og vist i skolens lokaler og nærområde i Kabelvåg 12.–13. juni 2026. Til utstillingen er det laget en publikasjon – Kaldt, kaldere, varmt, varmere – i samarbeid med billedkunstner Montserrat Llampallas. Det var også et kinoprogram fordelt over begge visningsdagene.
At Filmkunstskolen i Kabelvåg er ei utdanning som fokuserer på prosess, ser man som en rød tråd i arbeidene til årets avgangsstudenter. Det ferdige produktet – utstillingen Tampen Brenner – er lett kaotisk å finne ut av for en utenforstående.
Skrevet av Ida Walenius
En drøy halvtime etter åpningstid, trør jeg ut av bilen og klapper ut rullatoren utenfor Filmkunstskolen i Kabelvåg. Uteområdet er folketomt og preget av den typen forlatthet et sted ofte har dagen derpå: Et par langbord med blomster har ramla over, ei banankasse og noe tomgods ligger ved hovedinngangen. I ei skråning mot et skogholt skimter jeg det som ser ut til å være en drageskulptur og noen andre skulpturer. Også de har blåst over i løpet av natta.
Summing fra hovedbygningen trekker meg mot hovedinngangen. Der henger en plakat for avgangsutstillingen Tampen Brenner. Videre finner jeg avgangsstudentenes publikasjon – Kaldt, kaldere, varmt, varmere – pent oppmontert, men ingen verksliste eller utstillingskart. Jeg går videre innover gangen og oppdager en introtekst, en takketekst og fotografier montert opp på veggen. Fotografiene er såpass ulike i uttrykk at jeg leser dem som én for hver avgangsstudent. Det er også 13 av dem, samme antall navn som er listet opp på utstillingsplakaten.
Men hvor er utstillingen? Hvor er arbeidene til disse 13 avgangsstudentene? Tampen brenner i alle fall ikke riktig ennå.
Innenfra hører jeg igjen summingen fra stemmer. Den synes å komme fra andre etasje. I gangen møter jeg også et første menneske. Vedkommende smiler til meg, og sniker seg så hastig bak et tekstilstengsel foran trappa til andre etasje.
Jeg kommer til å tenke på en container jeg så på uteområdet, og går ut igjen. Åpningen har et forheng av bygningsplast som jeg trekker til side. På innsiden finner jeg en sofa, to høyttalere og en TV som ikke er påskrudd.
Fortsatt kaldt.
Etter hvert blir den summende lyden sterkere og kan lokaliseres til et åpent vindu i andre etasje. Jeg hører klirring fra kopper og bestikk. Lyden fra denne sammenkomsten – som jeg ikke har noen aning om hvordan jeg kan bli en del av – blir en stor kontrast til den forlatte uteplassen med tomme bord og ingen mennesker.
Jeg finner etter hvert veien til det som er skolens blackbox. Jeg åpner døra og blir dratt inn av Amalie Holms verk I min hånd, bestående av en stor, lysende «hånd» dekket av glassbiter som lyser som en diskokule rett innenfor døra. Som gammel Michael Jackson-fan ser jeg den straks i sammenheng med hans paljetthanske, men i ettertid forstår jeg at det er Guds hånd som er referansen.
Det begynner helt klart å bli varmere nå.
Når øynene får justert seg til mørket, ser jeg en 8 meter lang hval som tar opp det meste av rommet. Det er Nelly Cardell og Lukas Heiner Funch Kindsholms verk Hvalen Gilbert. Verket er rørende og tar meg rett til miljøutfordringer, strandede hvaler og at de har sluttet å synge. Det er ikke før jeg går rundt på baksiden at jeg ser at den i hovedsak er laget av hønsenetting og avispapir.
Jeg setter meg ned på rullatoren og lar fokuset gå over til Vår Jakobia Hjulstads videoinstallasjon At jeg var der. I drøyt 13 minutter blir man dratt inn i en verden som forsøker å beskrive den bobla man havner i når man studerer i Kabelvåg, den helt særegne pulsen som ikke kan sammenlignes med verden utenfor. Hjulstad benytter seg av slow motion og lange panoreringer sammen med et ambient lydspor som gir det hele en suggererende effekt, litt à la David Lynchs Blue Velvet. En tett og klam bilscene viser tre unge menn klemt i et baksete mens det proklameres slampoesi mot rap. For noen som er lokale, vil det nok være mange gjenkjennelige scener her. Hjulstad balanserer de filmatiske grepene godt, og som tilskuer blir også jeg dratt inn i denne bobla. Filmen får meg til å tenke på hvordan Lofoten alltid har vært en smeltedigel, samtidig som det å leve her nok også kan oppleves som et vakuum.
David Lynch-stemningen er også til stede i Oda Drechslers videoinstallasjon Fra Måneskinn Gror Ingenting: Prolog. Jeg sklir ned i en av de to stolene som er plassert i en scenografi utformet som ei 1970-talls stue. En stor reol har – foruten en stor mengde nips – to monitorer med høretelefoner plassert på ei hylle. Her dras jeg inn i en gruppeterapitime som går i usynkrone looper på de to monitorene. Her ser jeg blant annet scener med to barn som observerer en mor som drikker, før videoen går over til fengende dansescener. Drechslers tema, rusutfordringer gjennom generasjoner, blir her tematisert på en kløktig måte.
Fornøyd med å ha funnet i alle fall noen kunstneriske arbeider, går jeg ut av blackboxen. Mot meg kommer det smilende mennesker, de sier hei og spurter hurtig opp ei trapp – mot summingen. Jeg er fortsatt usikker på om jeg skal følge etter, og tar meg heller en tur innom containeren utenfor igjen. Fortsatt ikke skrudd på. Jeg trekker tilbake mot hovedinngangen, finner heisen og trykker på knappen for andre etasje.
Vel oppe ser jeg ca. 70 mennesker som sitter og spiser ved langbord. Jeg søker etter kjente fjes. En gang for svært mange år siden gikk jeg på en forskole som var en forgjenger til det som i dag – etter mange omorganiseringer og navneskifter – har blitt til Filmkunstskolen i Kabelvåg, en universitetsutdanning på bachelornivå. Etter å ha konstatert at alle fjesene er nye, tar jeg heisen ned igjen.
Ute har det ankommet flere folk. Et dansk par holder døra til auditoriet åpen for meg (praktisk å ha med rullator – folk blir veldig ivrige på å åpne dører). Etter stemninga å bedømme virker det som om det skal være filmvisning, så jeg setter meg ned og venter.
Jeg blir introdusert til dokumentaren Apocalypse Rock av Henrik Ø. Eriksen. Her møter vi Doom’n Roll-bandet Håndgemeng i studio. Eriksen – som ikke selv er medlem av bandet – følger bandet som om han var en naturlig del av gjengen. Den banale humoren og guttastemningen skaper mye latter, og filmen blir godt mottatt av publikum i salen. Selv savner jeg tightere klipp, den blir litt lang med sine nærmere 40 minutter.
Neste ut er nok et verk av Amalie Holm. Med sin selvransakende film Vitne gir Holm oss et innblikk i dragninger og dilemmaer som følger det å være personlig kristen. Om hun kommer i mål med sitt ønske om å ufarliggjøre kristendommen, er jeg dog mer usikker på. Jeg opplever det mer som om hun er på søken etter bekreftelse på at hennes valg er rett – som vel er et av de store dilemmaene innenfor all form for tro.
Ute på gårdsplassen igjen gjør jeg et tredje forsøk på å se om visningen i containeren har startet. Fortsatt dødt løp, men når jeg snur meg, ser jeg at det er åpnet opp et hvitt gallerirom og en garasje som også ser ut til å være en del av utstillinga.
Jeg føler absolutt at tampen begynner å brenne.
I dette gallerirommet finner jeg Lotte W. Bechs En Computer i papmache og Karoline Lassens Suksess med kjærlighet. I sistnevnte er det hengt opp en rekke offentlige dokumenter der ord er sensurert ved å ha blitt klippet ut og hengt i en plastlomme på veggen. Verket gir meg ei visuell linje til det jeg føler akkurat der og da på utstillingsbesøket – at jeg har funnet deler, men ikke helheten, og at jobben med å sette ting i system er stor.
Jeg går videre til garasjen og finner et videoverk som er ei samling av videoskisser (fra alle studentene) med tittelen Fugl, fisk eller midt imellom. Verket består av en rekke skjermer montert midt i rommet, med tilhørende høretelefoner og en abstrakt kunstfilm projisert mot bakveggen i garasjen. Installasjonen inviterer ikke til lange opphold, og jeg ender opp med å se bruddstykker før jeg må kapitulere.
Jeg tar en ny tur med heisen opp i skolens kantine. Denne gangen møter jeg Magnus Skei Holmen, koordinator for utstillingen, som hjelper meg i min søken. Jeg får blant annet forklart at containeren ute er linket til computer-verket jeg så i garasjen. Jeg bestemmer meg for å ta en ny runde innom containeren – vi har vel alle hørt at på det fjerde skal det skje? Og jo da, endelig er verket skrudd på. Jeg blir sittende og undre på hva jeg egentlig ser, uten å få noe særlig ut av det. Et lite antiklimaks etter å ha gjort såpass mange forsøk på å få se verket.
Siste besøk går til en nærliggende skatehall. Jeg plasserer rullatoren ved inngangen og prøver døra. Den er stengt. August Maisler Storviks verk, som skal vises her, forblir dermed et mysterium. Noe som er synd, for jeg har en forkjærlighet for Viewfinder – som ifølge verksbeskrivelsen er en av komponentene i verket.
Til tross for at jeg ikke har fått oppleve alle arbeidene, vitner det jeg har sett om at Filmkunstskolen i Kabelvåg helt klart har noe spesielt ved seg. Kanskje kommer det av den geografiske plasseringen. Det finnes en rytme i Lofoten som er noe helt annet enn verden utenfor og som synes å smitte over på de kunstneriske arbeidene som blir til her. Utover det vitner også utstillingen om et studieforløp med spesifikke kurs. For eksempel var elementer av pappmasjé, ambient musikk og bilder i ufokus noe som preget flere av verkene jeg har fått med meg. Det passer for så vidt godt til de selvransakende temaene som ofte dukker opp i disse avgangsarbeidene. Det selvransakende kommer for øvrig også frem i publikasjonen til studentene, der William Andreas Wivel, filmregissør og foreleser ved skolen, i en tekst refererer til Anders Bro og det å «holde såret åpent». Det er mye pirking på sår med lang helingstid i denne utstillingen. Det mest vellykkede på dette området er kanskje Aviaja Skottes film, som var del av fredagsprogrammet og som jeg fikk tilsendt i ettertid. Jeg har det ikke så godt viser fem samtaler om psykisk helse. Selv om samtalene er iscenesatt, gir scenene en selvbiografisk nærhet som gjør at verket grenser til det dokumentariske. Skottes verk står stødig alene, og burde absolutt brukes for å åpne opp for flere samtaler om mental helse.
Hvis det skal være en mening i å arrangere en avgangsutstilling som skal være åpen for et allment publikum, bør kanskje Filmkunstskolen i Kabelvåg også være litt mer frempå i formidlingen av studentenes arbeider. En så enkel ting som å gjøre utstillingsprogrammet tilgjengelig på skolens nettsider hadde hjulpet mye. Når jeg avslutter dagen i Kabelvåg, sitter jeg igjen med et ønske om å ha fått sett alle verkene, for potensialet er absolutt til stede og mye av det jeg har sett gir mersmak. Så ja, man kan godt si: Tampen brenner.
