Anmeldelse av Joar Nango: Girjegumpi. The Sámi Architecture Library. Redaktør: Axel Wieder. Utgiver: Bergen Kunsthall/Sternberg Press 2026.

Joar Nango: Girjegumpi The Sámi Architecture Library. Kunstbok, utgitt 2026. Foto: Bergen Kunsthall

Girjegumpi. The Sámi Architecture Library er et forsøk på å samle Joar Nangos omfattende kunstprosjekt til en oversiktlig helhet. Den første dosen er lett tilgjengelig, men er den sterk nok til å gjøre noen hekta?

Tekst av Trygve Aune Tveita

Det var som ung arkitekturstudent jeg fikk min første Girjegumpi-«hit». Jeg ble introdusert til Joar Nangos arbeid i 2019, mens jeg studerte ved AHO i Oslo. På den tiden var det vanskelig å finne dokumentasjon av prosjektene hans, men etter hvert som jeg fikk tak i mer utgitt materiale, ble jeg imponert og begeistret over hvor påkoblet Nangos kunstneriske praksis var de internasjonale strømningene innenfor arkitekturteori og -akademia. Gjennom arbeidene evnet Nango å overføre relevant tematikk fra kontemporær akademia og bruke dette i en analyse av sitt eget lokalmiljø og tradisjon. Det er lett å tenke at en kunstner eller arkitekt som jobber med denne typen tematikk, fort vil komme til å produsere navlebeskuende, outrerte og lite overførbare slutninger. I Nangos tilfelle var det motsatt: Analysene og tolkningene føltes som forfriskende pust, og resultatet var ofte både morsomt og tankevekkende. I arbeidene fantes det et fokus på det samiske og nordnorske, men uten det romantiserende laget som ofte finnes i denne typen utforskinger. Jeg fikk den samme følelsen av Nangos verk som jeg fikk av å lese Ottar Brox, samfunnsforskeren som på 1960-tallet forsøkte å forstå den nordnorske fiskerbonden. Felles for Nango og Brox er at analysene deres bygger på overordnede strukturer fremfor personlige opplevelser. I begge tilfeller får man følelsen av at forfatteren har sett bak sløret, og kan forklare deg noe om det strukturelle bakteppet for en kultur eller tradisjon. Ved å se opp fra det spesifikke, og heller fokusere på det strukturelle eller førende, oppnår man en forståelse av tradisjon eller kultur som er tidløs. Denne tidløsheten er absolutt til stede i Nangos arbeid. For eksempel fokuseres det ikke på tradisjonshåndverk i vanlig forstand, men heller på hvordan holdningene som ligger til grunn for tradisjonshåndverket skinner gjennom i samtiden. Disse analysene blir som regel ispedd en god dose humor som gjør at det hele ikke tørker inn. Resultatet blir en paradoksal og veldig potent blanding: en intenst teoretisk analyse av samisk kultur og tradisjon som likevel syder av liv.

I 2019 var Joar Nangos kunstnerskap en obskur referanse som bortimot ingen, verken veiledere eller medstudenter, hadde kjennskap til fra før. I dag er det motsatt: Ideer som Indigenuity eller Giant Lávvu Syndrome er referanser som får omtrent like mye gjenhør som Bigness eller Bricolage. Det sier noe om hvor langt prosjektet hans har nådd og hvor utbredt denne forståelsesrammen har blitt. Samtidig som dette er en positiv ting for det overordnede prosjektet hans, er det likevel noe i en gammel Nangoman som føler at noe av spenningen har gått tapt etter for mye eksponering. Slik er det også med boka som nå har utkommet, Girjegumpi. The Sámi Architecture Library. For en som tidligere brukte mye energi på å lete etter dokumentasjon av disse arbeidene, som kun var tilgjengelig i form av små, veldig potente drypp, føles det nå som om det hele har blitt litt vel oversiktlig. Man savner spenningen ved å nilese noe uten å vite helt hva man ser på.

Til sammenligning vil jeg trekke frem en tidligere utgivelse: fanzine-serien Sámi Huksendáidda fra 2007. Fanzinene er på mange måter protoutgaven av Girjegumpi, hvor man for første gang blir presentert for ideer som the Giant Lávvu Syndrome, bare i råere, raskere og mer DIY-preget form. Her er både bilder og tekst klipt og limt for hånd, og tekstene avbrytes innimellom av Sámi POWER quotes eller håndtegnede skisser. For en gammel bruker føles Girjegumpi. The Sámi Architecture Library som metadonvarianten av de en gang så potente utgivelsene som Sámi Huksendáidda og The Indigenuity Project. Det finnes riktignok utdrag fra begge i den nye boka, men de mangler den samme punchen som i originalutgivelsene. Likevel, det er vanskelig å kritisere en bok for å gjøre nettopp det den skal gjøre, nemlig å presentere Girjegumpi-prosjektet på en oversiktlig måte. Dette er kanskje ikke boka for de som allerede er godt kjent med Nangos materiale, og som gjerne vil ha gumpien injisert rett inn i blodstrømmen, men heller for de som er nye til kunstnerskapet og ønsker seg en oversikt over prosjektet.

Samtidig: Lykke til! For om boka har som utgangspunkt å gi en oversiktlig oppsummering av Girjegumpi-prosjektet, er det åpenbart at noen krefter har strittet imot i løpet av prosessen. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hva boka egentlig er. I introduksjonen hevdes det at boka er et resultat av festivalutstillingen i Kunsthall Bergen 2020. Det er godt mulig at arbeidet med boka begynte der, men innholdet spenner lenger enn som så: fra et FFB-prosjekt (Fellesskapsprosjektet å fortette byen) i 2011, via documenta 14 (2017) og frem til utstillinger av nyere dato (Darfegoahti, Nasjonalmuseet 2022, Veneziabiennalen i 2023). Strengt tatt er det kun en håndfull av de mange bildene som faktisk er fra utstillingen i Bergen Kunsthall. Boka virker dermed mindre som en oversikt over en enkelt utstilling, og mer som et slags retrospekt over et prosjekt som ikke er ferdig ennå. Dette er en styrke ved utgivelsen, og det er her selve Girjegumpi-ånden kommer til syne. Som med resten av Girjegumpi-prosjektet er det ikke meningen at man skal få med seg alt som skjer eller ha et totalt overblikk over alt som er gjort. Den intense mengden av verk, ting og uttrykk er ment å være overveldende, og det er opp til den enkelte å slå seg til ro med at man ikke kommer til å få med seg alt.

Om man virkelig vil, kan man hevde at boka på denne måten utfordrer den vestlige forståelsesmåten. Girjegumpi er oversatt til The Sámi Architecture Library, men det er helt klart ikke noe vanlig bibliotek. I dette biblioteket finnes det ingen kartotek: Det skal være vanskelig å finne det du leter etter. Aller helst skal du lete så lenge at du i prosessen glemmer hva det var du så etter, og ender opp med å finne noe helt annet i stedet – noe du ikke visste at du så etter. I likhet med Girjegumpi-prosjektet for øvrig er denne boka rett og slett noe som skjer, uten noen tydelig begynnelse eller slutt, ja, egentlig uten noen form for rammer i det hele tatt. I den grad Girjegumpi er noe, er det nok aller helst en hendelse. Man kan nesten gå så langt som å kalle det en tilstand. I alle fall var det slik det føltes sist Girjegumpi manifesterte seg i fysisk form (Nordnorsk Kunstmuseum, 2026). Det var i det hele tatt så mye som foregikk i regi av Nango og co den helga at jeg begynte å bruke gumpi som et verb («skal vi dra ned og gumpe litt», «du skal gumpe mye», osv.).

Jeg skriver «Nango og co», rett og slett fordi det er så mange bidragsytere til Girjegumpi-prosjektet at det er umulig å nevne alle. Samarbeid er en vesentlig del av Nangos arbeid, noe som skinner gjennom i alle verkene og prosjektene som presenteres i boka. I tillegg inneholder den tekster fra ikke mindre enn sju forskjellige forfattere. Nangos rolle virker å være en mellomting mellom kurator og sirkusdirektør, som har til oppgave å holde dette kontrollerte kaoset i riktig balanse. Som tilskuer blir man slått av en form for lekenhet og uformell letthet som er forfriskende, og det føles til tider mer som et show enn som en høytidelig affære. Girjegumpi-utstillingene fungerer nesten som en fanzine i levende form, med enormt mange bidragsytere fra forskjellige felt, et rom hvor det uformelle og spontane står høyest.

Det er her skuffelsen over oversettelsen av Girjegumpi-prosjektet fra hendelse til bokform oppstår, nettopp på grunn av hvor ryddig boka fremstår. Omslaget, og kollasjen inni det, er riktignok spot on: akkurat passe styggfin. Jeg liker også veldig godt bruken av forskjellige papirtyper, særlig den glossy bildeserien på slutten av boka. Det gir en naturlig og taktil inndeling av de forskjellige delene. Skuffelsen ligger hovedsakelig i fremstillingen av de lengre tekstene, hvor man har gått for en (dessverre) veldig utbredt trend innenfor kunst- og arkitekturbøker: passasjer stappfulle av tekst med knøttliten marg. I dette tilfellet er det i tillegg ingen mellomrom mellom paragrafene, noe som gjør at «wall of text»-opplevelsen blir fullkommen. Det virker nærmest som om det har gått sport i å gjøre tekstene så slitsomme å lese som overhodet mulig. Dette grafiske grepet gir meg følelsen av at noen prøver å slippe unna med en dårlig tekst, og bruker alle virkemidler for å unngå at noen faktisk leser den. I dette tilfellet er det helt unødvendig: Hvis man klarer å krige seg gjennom tekstene, er de faktisk svært gode, og bidrar til å plassere Girjegumpi-prosjektet i en større kontekst, både geografisk og historisk. Jeg må likevel anbefale å ha boka liggende på et bord, for du er faktisk nødt til å trykke ned sidene med hendene for å klare å lese alt. Det hadde nok hjulpet å anerkjenne at flere av tekstene er akademiske tekster og gitt dem den respekten de fortjener gjennom et mer lesbart sideoppsett.

Merkelig nok er de mer lekne og bilderike prosjektene, som Indigenuity og Small structures, presentert på en overraskende kjedelig og kald måte. Det er rett og slett det motsatte problemet av det man finner i tekstene: Levende og intenst ekte bilder av fantastisk morsomme skrotgjenstander og -strukturer fremstilles på en måte som får dem til å virke som vedlegg fra en akademisk avhandling. Kontrasten til originalutgivelsen, hvor bildene var trykt på glossy postkort pakket i vinnettposer av plast, er slående. Partiet reddes likevel av hvor rikt og gøy materialet i seg selv er. Siste del av boka, en gjennomgang av tidligere og pågående prosjekter – deriblant Girjegumpi – fungerer utmerket. Det er på en måte dette som er boka: De siste 140 sidene kunne godt ha fungert som en utgivelse i seg selv. Her er overgangen til siste del spesielt god, med et bilde som strekker seg over to sider av ulike papirtyper – halvparten matt, halvparten glossy. Dette er et eksempel på noe som i bokverdenen åpenbart «ikke er lov», men som gjøres likevel. Resultatet er gøy på en punkete måte, og et eksempel på en type lekenhet jeg egentlig hadde forventet å se mer av i denne boka.

Som kunstbok fungerer Girjegumpi. The Sámi Architecture Library godt. Det er ikke noe man leser fra perm til perm, i alle fall ikke i én økt. Boka er fin å hoppe rundt i, og har en god balanse mellom faglig lesning, kødd og fine bilder. Den er kanskje litt vel vanlig, men den gjør absolutt jobben. Boka fungerer nok best som en innføring i Nangos kunstnerskap til de som ikke er kjent med det fra før, og som ikke har tid eller krefter til å ta den tunge omveien og lete etter originalutgivelser. Jeg har selv brukt den flere ganger til nettopp dette, og fått noen hekta allerede. Forhåpentligvis ser jeg dem stå og grave i esker etter rent stoff på en kunstbokmesse om noen år.